«Jakten» (1959)

Norsk filmhistorie og kultur er kanskje snever og i det store bildet lite begivenhetsrik. Ok, vi har hatt Liv Ullmann, men hun havnet først og fremst på den internasjonale radaren gjennom bidrag til svenske filmproduksjoner. Deretter har det vært bred enighet om at norsk film har vært i kunstnerisk fremgang i nyere tid med Joachim Trier i førersetet. Det er selvsagt gledelig, men samtidig føles det viktig og riktig å verne om – og fremheve – de unntakene som faktisk finnes. Selv om den naturligvis er godt kjent for et særlig filminteressert publikum, føles det i den sammenheng likevel som at det har vært snakket for lite og lavt om «Jakten» av Erik Løchen — som også er bestefar av vår tids Trier.

«Jakten» var spillefilmdebuten til Erik Løchen, som allerede i 1959 viste seg yrende inspirert av bevegelsene som nettopp var satt i gang under den franske nybølgen, iblandet elementer av Jean Renoir og Ingmar Bergman. 

Det er en enkel historiefortelling fortalt med en intrikat, eller i hvert fall original, struktur og metode. Vi møter tre personer, én kvinne og to menn, på rypejakt. Filmen starter med slutten, som umiddelbart adresseres i et metagrep. Jakten ender med at noen dør, men hvem og hvordan? Det er et mysterium som vil oppta hele filmen, men så langt unna den klassiske forståelsen som mulig. Den essayistiske formen prioriterer ikke å tilfredsstille behov for forklaring og ytre spenning, men driver oss snarere inn i et uoversiktlig drama av en kjærlighetstrekant om følelser som ikke egentlig vises for oss. Det er som karakterene i «Jakten» absorberes emosjonelt til kulde av naturen som omgir dem. «Jakten» føles utpreget nordisk fordi den er det, men har et modernistisk driv og tilsnitt som i retrospekt virker oppsiktsvekkende gitt filmens produksjonsår. Ut fra datidens forventninger, er det vanskelig å forestille seg hvor forfriskende og radikal «Jakten» må ha vært opplevd i 1960.

Den klareste signaturen av originalitet er bruk av allvitende voice-over som stiller spørsmål ved handlingen og karakterene, som om det er en stemme ment for å utfordre både filmen og vi som ser på. Tidvis foregår det også som en dialog idet karakterene kan henvende seg til selve filmen, fortellerstemmen og dermed til kameraet og vi som ser på. Hvordan skal vi forholde oss til det?

«Jakten» har selvfølgelig fått sin anerkjennelse, og ble i 1960 utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes for å måle krefter med blant andre «L’avventura» av Michelangelo Antonioni, «Jungfrukällan» av Ingmar Bergman, «The Young One» av Luis Bunuel og ikke minst Gullpalme-vinneren «La Dolce Vita» av Federico Fellini. Det var dette celebre selskapet norske Erik Løchen koblet seg på i 1960.

Av måten den er presentert – der fortid, nåtid og fremtid spilles inn i hverandre – kan det være potensial i å se og dermed oppleve den på nærmest utallige måter (noe Løchen trakk i det enda mer radikale senere med «Motforestilling»). Samtidig kan det bli en begrensning når en films verdi reduseres til fascinasjon for dens teknikk og struktur. Forståelsen av innholdet må bearbeides videre av oss som ser på, som en åpen tekst, et terreng uten kart eller et bilde som mangler farger. Kanskje handler «Jakten» rett og slett også noe om nettopp dét, at vi ikke skal forledes til å tro eller forstå alt vi umiddelbart ser eller hører.

Uansett, «Jakten» er av det mest fascinerende og imponerende som er lagd på norsk filmjord. Og i en ny og mer digitalisert verden, er veien mot å oppdage «Jakten» heldigvis blitt enklere – alt med den følge at filmens anseelse virker å øke til de høydene Erik Løchen selv aldri fikk oppleve.