«Lukket avdeling» (1972)

Med bakgrunn fra ulike både utdanningsledende og kunstneriske roller fra NRK, blant annet som filmmagasinprogramleder, skulle Arnljot Berg gjennom 1960- og 70-årene være bidragende til å forme norske film. Og da hovedsakelig som manusforfatter og regissør med stemme til å gjøre seg hørt og sett, som i 1972-verket «Lukket avdeling» i en skildring av hverdagen til psykiatriske pasienter på en klinikk.

Arnljot Berg hadde selv fortid med flere innleggelser på psykiatrisk sykehus, og ble funnet død få uker etter at han i 1982 ble meldt savnet fra sykehuset hvor han var innlagt. Noen år tidligere, i 1975, hadde han blitt dømt til fengsel for kroppsskade med døden til følge etter at hans egen kone var funnet livløs i bilen ved siden av en stupfull Arnljot Berg under et opphold i Frankrike i 1975.

Det er her noen påfallende paralleller i de levde livene som skildres i «Lukket avdeling», der vi møter et knippe mennesker med vonde fortider og vanskelige nåtidstanker som forsøksvis leges innenfor veggene av en psykiatrisk sykehusavdeling. Arnljot Bergs film er et drama presset inn i et lukket rom, preget av sterile omgivelser, men også oppvarmet av levende mennesker med tanker, følelser og behov. Og det er dette som er filmens iøynefallende kvalitet; den humane skildringen som gjennomsyres av genuin ømhet og omtanke for karakterene. Og det er virkelig et bredt utvalg av karakterer vi blir kjent med. «Lukket avdeling» definerer ikke én hovedperson (på samme måte som den ikke egentlig definerer en handling), men omfavner i omtrent samme styrke livene til alle menneskene på avdelingen. Det er mennesker fra ulike miljøer og bakgrunner, som derigjennom håndterer ulike sinnslidelser på ulikt vis. Arnljot Berg viser at det er lite skjematisk i lidelsene og skjebnene, men at institusjonen og selve behandlingen likevel er uten individuell tilpasning. Pasientene ses mens de stadig henger fast i en tynn tråd av håp og optimisme, men håpløsheten og negativiteten truer konstant med å trekke dem ned til en stemning som viser at det ikke finnes noen farbar vei ut.

«Lukket avdeling» virker befriende lite politisk, og ei heller opptatt av å være understrekede og overtydelig i skildringen av psykisk sykdom som kunne bikket over i det platte eller karikerte. Det er også verdt å huske at filmen utkom før innflytelsesrike «Gjøkeredet». Og med Carsten Byhring i en stor rolle, mest kjent som revystjerne og for sitt komiske talent, er det like befriende å se at «Lukket avdeling» ikke spilles opp som en komedie. Særtrekkene overdrives heller ikke, verken til komisk eller dramatisk effekt. Ikke dermed sagt at «Lukket avdeling» er uten humor, men det er en subtil del av kommunikasjonen og galgenhumorstemningen på avdelingen som føles fullt ut troverdig og organisk.

«Lukket avdeling» er stille fundert. Det er lite skrik, fakter og utbrudd – og filmspråket forfølger tilsvarende sobre linje. Skuespillet er mer ujevnt, både i kvalitet og uttrykksmåte, fra en mer teatralsk formidling til det mer virkelighetstilpassede, men heldigvis med klart tyngdepunkt på sistnevnte. En rekke kjente ansikter deltar foran kamera, gjerne i starten av karrieren som Nils Ole Oftebro, Lars Andreas Larssen og Anders Hatlo i små biroller. Med er også Erik Hivju, Arne Lindtner Næss og Aud Schønemann – sistnevnte i tilbakeblikksekvenser som kone til den alkoholiserte rollekarakteren «Vålerenga» som spilles solid av Carsten Byhring.

Bergs fokus ligger på menneskene i institusjonen og interaksjonen mellom dem, mens blikket mot selve klinikken virker underordnet. Behandlerne eller sykepleierne er til stede, men alltid i bakgrunnen. Det er pasientene selv som setter temperaturen på hverandre; de er gode lyttere, og det som mest av alt fanges i kamera er nyanserte bilder av ren menneskelighet. «Lukket avdeling» er blitt en humanistisk film mer enn den er utpreget morsom eller granskende, selv om den også er det. Filmen er nærmest utelukkende trukket inn bak dørene i den lukkede avdelingen. Vi slipper i likhet med pasientene ikke ut – kun i subjektive glimt av virkelighetsflukter som vises i sporadiske minner fra figurenes vanskelige fortid.

Underveis følte jeg på forskjellige tidspunkt ekko av Rainer Werner Fassbinder her; dels i det tematiske (eller formidlingen av det humanistiske), men mest i iscenesettelsen; den karakteristiske innrammingen av karakterene i kamera. Særlig elementer fra første del av tyskerens filmografi, som var forut nettopp for «Lukket avdeling», skinner inn i Arnljot Bergs formspråk i måten å få publikum bundet nært til karakterene. Med statiske eller stillegående innstillinger, og med kulisser som kunne vært hentet fra en teateroppsetning, ses skuespillerne vandrer inn og ut av rammen som det var en scene – men ofte er de alle samtidig foran oss. En trist parallell til Fassbinder er også kunstnernes triste skjebner. Etter et krevende liv som menneske og kunstner, gikk Fassbinder i liket med Berg ut av tiden omtrent samtidig i 1982.

«Lukket avdeling» ble hans nest siste film i en lovende, men altfor kort karriere.