«Nedtur» (1980)

Hans Lindgren var i hovedsak kjent i Sverige som skuespiller, både på scene og film, men kanskje mest som stemme i flere animasjonsfilmer – ikke minst har alle vi som hvert år ser Disney-kavalkaden på svensk tv på julaften hørt nettopp Hans Lindgren snakke som oksen Ferdinand. Men Lindgrens karriere skjuler også én oppføring som regissør, og den kom på norsk side av svenskegrensen i 1980 med «Nedtur».

Åpningsscenen: Anne Marit Jacobsen og Anne Marie Ottersen er i et lydstudio der de instrueres av en røykende og animert/opphisset Øyvind Blunck som ber dem spille inn erotiske lyder og dialog av typen «Ååå!» og «Nå går det snart for meg!». I kulissene står Helge Jordal og Nils Sletta, som viser seg å være filmens egentlige hovedpersoner, hvor Jordal – som spiller fotografen Christian – i den påfølgende scenen forklarer at Bluncks slibrige figur jobber som journalist for et blad med «hår på brøstet», og at han fikk låne studioet til et sideprosjekt. Om ikke annet, er det en morsom begynnelse, like før nedturen – derav tittelen – kommer.

Og nedturen kommer raskt, især for Christian (Jordal) som er på vei hjem til kone og barn som han tydeligvis ikke ser altfor ofte. Han kommer for sent, både til jobb og privat, og det tegnes et bilde av en mann uten evne til å påta seg det ansvaret som burde være naturlig. På hjemmebane er det Kari (Frøydis Armand) som må lide, med barn, fordi ektemann og far prioriterer fest, andre damer og kompisen Nils (Nils Sletta) foran hjemlige forpliktelser og det monogame forholdet. Nils er den selvopptatte jazzmusikeren som lever nærmest fra hånd til munn, men uten forpliktelser og med fullstendig frihet i relasjon til andre mennesker, inkludert kvinner, noe Christian misunner ham for. På et tidspunkt treffer Nils den rusmiddelavhengige Elin (Sigrid Huun). De to blir kjærester, men når uenigheter oppstår så velger Nils enkleste vei som er ut av forholdet. Det fører ikke bare Elin tilbake til rusavhengighet, og Nils tilbake til den evigunge tilværelsen som omstreifende jazzmusiker på saksofon. Samtidig brytes ekteskapet mellom Christian og hans Kari med påfølgende nervesammenbrudd for førstnevnte, og restene av de skjøre fundamentene som fantes i alle disse relasjonene – mellom Christian og Nils, mellom Christian og Kari, og mellom Nils og Elin – kan vanskelig gjenreises igjen. Til det har nedturen vært altfor ødeleggende.

Det første som slår meg med «Nedtur», er at filmen er tidvis godt skrevet – gjerne med en litt giftig, bitter og morsom tone. Helge Jordal er seg selv lik, kanskje noe overspillende, men han er godt egnet til å bekle rollen som den uansvarlige, forvokste gutten som er Christian. Mer interessant er likevel Nils Sletta som kameraten Nils, som gjemmer seg bak ølglass og saksofon, og i hvert fall ikke ønsker å forplikte seg til noe i livet. Derfor blir heller ikke relasjonen han får med Elin langvarig. Sletta er god på en mer underspilt måte, mens Sigrid Huun virker å være på samme reise som den hun påbegynte som hasjrøykende ungdom i ikoniske «Himmel og helvete» for Øyvind Vennerød i 1969, denne gang som etablert rusmisbruker i «Nedtur». Men rollen hennes fyller også en avgjørende funksjon som endrer dynamikken også mellom Christian og Nils. Det er hun som stiller spørsmålene de ikke selv har turt å stille om egne liv. For Nils blir hun en viktig samtalepartner (Huun ble i virkeligheten selv etter hvert psykiater), men enhver tanke om ansvarlighet skyver snarere Nils unna. Kanskje fordi han på nært hold har sett Christians håndtering på hjemmebane. For Christans del blir det en vei inn i uttalt depresjon. Ikke bare for hva som skjer i eget liv, men hva han ser i livene og skjebnene rundt seg.

Det er en del godt skuespill i «Nedtur», men ingen er bedre enn Frøydis Armand som leverer spesielt sterkt i rollen som Helge Jordals kone som etterlates alene med barn og leilighet, fem år etter at Armand selv spilte en sentral rolle som én av de tre kvinnene i Anja Breiens feministiske, nasjonale storfilm «Hustruer» som det er fullt mulig å se som en slags forløper til hva som inntrer i «Nedtur». Her gir hun utad først inntrykk av en delvis aksept for mannens oppførsel. Men hvor betingelsesløs kan kjærligheten være? Hvor slitesterk er egentlig kjærligheten som binder dem sammen? Hun forklarer, eller forsvarer seg med at det er en kjærlighet som har gått over i en ny fase. At det er forskjell på sex og kjærlighet. At hun kan leve med at mannen har sex med en annen, fordi det ikke handler om kjærlighet. Men både hun selv, de rundt henne og vi forstår at det ikke er virkeligheten.

Lindgren tegner bilder av relasjoner i et samfunn av en vedvarende kjønnsrolle- og samlivsdebatt på vei fra 1970- til 80-tallet. Men enda mer kan det virke som filmen handler om betydningen av kommunikasjon i enhver relasjon. Det er noen klisjeer her langs opptråkkede stier, men det går også hånd i hånd med sekvenser som virker like ektefølte som de er presset inn i en tenkt struktur. Atmosfæren er litt tåkete, med en fortsatt eim av 70-årenes karakteristiske, frigjørende trekk – og med velegnet jazzmusikk som innimellom legges på for å skape et slags ettertenksomt bakteppe. Lindgren hadde noen år tidligere allerede jobbet med flere av de samme skuespillerne på en kortfilm ved navn «Pøbel», og det kan forklare hvorfor rollene og skuespillerne virker så sammensmeltet og hvorfor filmens styrke først og fremst ligger der.

På et tidspunkt utbasunerer Frøydis Armands karakter at hun og Helge Jordals karakter lever «sånn halvlunkent», i motsetning til Sigrid Huuns karakter som lever fullt ut og tar konsekvensen av det. Det er fristende å tenke at Lindgrens film har den samme halvlunkne temperaturen. Den tar ikke ordentlig sats, men snubler fremover i velkjente sosialrealistiske spor hvor den berører velbrukt tematikk. Likevel er håndteringen ganske god, og det er ingen grunn til å pipe ut Lindgren for forsøket, slik Nils Slettas jazzspillende karakter mot slutten pipes ut av publikum etter en mislykket konsert på en klubb i Bergen. Da har nedturen endelig også truffet ham, noe som uttrykkes med raseri, mens filmen like etter avrundes på et stillere sted av fortvilelse og stillstand mer enn noe annet.