«Brennende blomster» (1985)

Lars Saaby Christensen skrev selv filmmanuset til «Brennende blomster» som et slags utdrag fra hans store litterære gjennombruddsverk «Beatles». I den populære romanen ble vi kjent med fire gutter fra og i Oslo gjennom de formative ungdomsårene fra midten av 60-tallet. I «Brennende blomster» forteller han om 15-åringen Herman som tre dager i uka etter skoletid jobber som blomsterbud for en blomsterforretning i Oslo by. Én av de han ofte overleverer blomster til er en kvinne på rundt 40 år, Rosa, som bor alene i en blokkleilighet bak tykke gardiner. Det er som om både Rosa og leiligheten hennes utstråler en slags ufarlig og forlokkende mystikk som får en magnetisk effekt på unge Hermans nysgjerrighet.

Få norske penner skriver mer levende og presist om erfaringsbasert oppvekst i skjønnlitterær form enn den som tilhører Saabye Christensen. Som i «Beatles» trekkes vi tilbake til 1960-tallet via musikken der både Elvis Presley og ikke minst The Beatles blir organiske deler av fortellingen. Og det er en historiefortelling og film som flyter inn i epokens særpreg uten å være altfor understrekende. Fordi filmen selv ble produsert i 1985 var heller ikke distansen i tid like markant som ved nåtidens blikk, men likevel tilstrekkelig til at det føles å være en viss faktor av nostalgi og romantiserende blikk i filmen slik den ble skapt pr. 1985.

Torstein Hølmebakk spiller den unge Herman med en kombinasjon av å være typisk skjelven og sjarmerende som hormonell tenåringsgutt. Han spiser pliktoppfyllende middag hjemme med foreldrene, før han forsvinner inn på gutterommet for å lese mykpornoblader i smug med bestekameraten. Når han får ukepenger blir de raskt oppbrukt i platesjappa når The Beatles kommer med ny LP, eller på alkohol hvis han som mindreårig klarer å få kjøpt det på polet. Han simulerer syk for å kunne være hjemme fra skolen, mens når han er på skolen kaster han lette blikk mot jevngamle jenter i skolegården, samtidig som det er synet av en kvinnelig lærer bakfra mens hun vasker krittavlen som vekker en virkelig seksuell lyst i ham. Tenåringskåtskapen kommer også til syne i noen forsiktige blikk mot synet av BH’en til moren (spilt av Anne Marit Jacobsen) når hun lener seg omsorgsfullt mot egen sønn. Men den eksplosive erotiske dragningen inntreffer i møte med den 40-årige kvinnen Rosa Stern (Lisa Fjeldstad) som han leverer blomster til på døra ukentlig i jobben som blomsterbud. 

«Brennende blomster» skildrer det pubertale livet med hjelp av de kjente tropene – som den klønete tenåringstilnærmingen mellom uerfaren gutt og jente – og gjør det med sjarm og stødighet. Enda mer spennende blir imidlertid filmen for sidesporet den også beveger seg i, det vil si i forholdet som utvikles i møtene mellom Herman og Rosa, som vel også blir hovedsporet for hovedpersonens utvikling. Det er her «Brennende blomster» har den sterke, brennende varmen i et gnistrende og modig samspill mellom unge Hølmebakk og den noe eldre Fjeldstad. Begge er fremragende, og aller sterkest for hva de utretter sammen. Fjeldstad spiller kvinnen med en form for udefinerbar mystikk og kanaliserer en vag intensjon i møtene med den unge gutten. Disse scenene har en distinkt ulik fargebruk enn de som foregår utenfor kvinnens lukkede leilighet; det er hetende rødfarger og tydelige innslag av gult, der hun vandrer rundt drikkende på vin bak de tykke gardinene, og han ser på henne med et erotiserende blikk som hun kanskje allerede har bevisst invitert til. Det er en stemning og spenning i disse bildene – i foto, instruksjon og skuespill – som gir det hele en eim av trygghet, omtanke og samtidig noe forlokkende som også kan være farlig. Det er i hvert fall pirrende, både for oss og Herman, og antagelig også for den hemmelighetsfulle Rosa Stern.

Den kvinnelige regissør-duoen Eva Dahr og Eva Isaksen har iverksatt Lars Saabye Christensens fortelling med en blanding av respektfull, klassisk fortellerkunst og sjelfulle veivalg for å krydre en oppveksthistorie som tross alt også er litt konvensjonell. Og i fragmenter av et sekund tok jeg meg faktisk i å tenke litt på Louis Malles mesterverk av en coming-of-age-film i «Le Souffle au coeur» (Murmur of the Heart) fra 1971, noe som i seg selv er en attest sterk nok til å fortelle deg at Dahr & Isaksen har skapt noe som definitivt er verdt å se.