«The Cat o’ Nine Tails» (1971)

Dario Argento smidde mens jernet var varmt etter at han oppnådde enorm kinosuksess med sin første spillefilm, «The Bird with the Crystal Plumage» i 1970. For i det påfølgende året lanserte han intet mindre enn to spillefilmer samtidig: «The Cat o’ Nine Tails» (norsk tittel: «Døden leker blindebukk») tidlig på året, og «Four Flies on Grey Velvet» sent på året. (Disse tre førstefilmene fra Argento omtales innimellom som hans «animal trilogy»).

I «The Bird with the Crystal Plumage» gikk handlingen psykologiserende til verks omkring en person besatt av å grave frem de faktiske minnene, det reelle synet, av et drapsforsøk han var vitne til. Det var et premiss ikke fjernt fra landsmann Michelangelo Antonionis mer filosofiske og filmkunstnerisk abstrakte tilnærming til noe av det samme i klassiske Blow-up fra 1966. I «The Cat o’ Nine Tails» skulle Argento bygge videre på ideer om menneskets sanselige evne, eller mangel på sådan, til å skape bilder som kan være både sanne og usanne. I «The Bird with the Crystal Plumage» fikk vi være tilskuer til en person som faktisk ser et drapsforsøk og som forsøker å rekonstruere det, mens han metaforisk famler i blinde. I «The Cat o’ Nine Tails» gjør Argento like greit en av hovedaktørene i historien til en blind person, uten at den blinde er mindre i stand til å løse drapsmysteriet han eksponeres for. Snarere tvert i mot.

Dario Argento har ikke først og fremst blitt berømt for å være en fremragende skuespillerinstruktør, eller rettere sagt: Det har tilsynelatende aldri vært hans hovedprioritet i filmskapelsen. Samtidig er det litt underkommunisert at mange av Argentos filmer bygger på en del gode skuespillerprestasjoner, og at han innimellom evnet å tiltrekke seg noen store navn. Det er også tilfelle for «The Cat o’ Nine Tails» hvor Karl Malden bekler den nevnte rollen som den aldrende og blinde eks-journalisten som aner ugler i mosen når sansene hans kommer tett på en mulig drapsbølge. Og det var ingen hvem som helst Argento fikk lokket ut av Old Hollywood, der Malden i forutgående tiår hadde levert en Oscar-vinnende birolleprestasjon i «A Streetcar Named Desire» og ble nominert for den minst like sterke prestasjonen i mesterverket «On the Waterfront». Men Malden ble tiltrukket av Argentos innsalg og muligheten til å gjøre noe helt annet, samtidig som dette var en tid hvor det ikke var helt uvanlig at etablerte amerikanske skuespillere innimellom jobbet med europeiske regissører i internasjonale produksjoner. Maldens nærvær i filmen tilfører en slags betryggende aura; det er rett og slett en bunnsolid tolkning av en karakter som blir historiens emosjonelle kjerne, og som Malden portretterer på en måte som høyner filmens temperatur i form av ren, menneskelig varme (i en film som ellers kan oppfattes som ganske kjølig).

Filmen åpner med en sekvens som viser et innbrudd på et genetisk forskningsinstitutt. Det virker ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men gradvis inntreffer en rekke dødsfall av personer tilknyttet samme institutt, og man står i realiteten overfor en bølge av drap som innlysende må ha en sammenheng med nevnte innbrudd. Det mener i hvert fall vår venn, Franco Arnò (Karl Malden), som på et tidspunkt har mistet synet, men ikke sin journalistiske teft (han var tidligere journalist). Det er som om at synstapet har skjerpet alle de andre sansene, og i fravær av annet å gjøre så kaster han seg med besettelsens kraft ut i en virksomhet som amatørdetektiv for å oppklare disse mysteriene. Det gjør han etter hvert i samarbeid med en ambisiøs journalist, spilt av James Franciscus, som ser verdien av den blinde mannens hypoteser. Sammen finner de gradvis frem til de brikkene som til slutt gjør at de ser hele bildet, gjerne mens politiet er fullstendig på blindspor i sin etterforskning.

Det er et grunnleggende giallo-element at kriminalhistoriene løses av personer utenfor politiet, og det er heller ikke den profesjonelle etterforskningen som opptar Argento. Sistnevnte er imidlertid ikke uinteressert i andre aspekter enn visuelle iscenesettelser omkring et who-dunnit-plott. I dette tilfellet er det iøynefallende at Argento vil kommentere vitenskapens selvpåførte blindhet for etikk og moral, samtidig som det i historiefortellingens utvikling blir en skildring av hvordan genetikk kan påvirke menneskelig adferd. Det er et godt driv i dette narrativet, der Argento holder seg på en konvensjonell sti mellom aktene. Han har selv uttalt at dette kanskje er den filmen av sine egne han er minst fornøyd med, og kanskje har den strenge selvvurderingen bidratt til filmens ufortjent lave status. Selv om «The Cat o’ Nine Tails» mangler de spektakulære sekvensene som er blitt hans kjennetegn, drar den isteden fordelen av å være jevnt godt fortalt og formidlet. Det er en konstant tilstedeværelse av nerve i historiefortellingen, noe som skyldes Argentos sofistikerte komposisjoner som kanaliserer et litt vagt ubehag som kanskje ikke er veldig grafisk, men som hele tiden ligger der som en udefinerbar kvalitet i historiefortellingen. Alt dette forsterkes også av musikken til Ennio Morricone, som Argento returnerte til etter det vellykkede samarbeidet på «The Bird with the Crystal Plumage», og det er uten tvil at maestroen tilfører noe til filmens stemningssfulle attributter.

Dario Argento hadde enda ikke funnet veien helt frem til sitt mer voldelige, selvsikre og flamboyante jeg. Men dette fremstår som en naturlig videreutvikling fra debutverket, hvor han bærer med seg mange av de samme elementene. Ikke minst knyttet til voyeurismen som ligger under panseret som en motor i begge verk, og flere senere. Det handler om utvalgte personers boblende behov for å forstå det som egentlig ligger utenfor deres mandat. Og i «The Cat o’ Nine Tails» utforsker altså Argento dette ved å bruke blindhet som et spennende middel i en alternativ tilnærming — for å vise hvordan intuisjon og intellekt kan være en minst like farbar vei mot sannheten som synet med de upålitelige minnene vi knytter til det.

Kanskje skal vi ikke alltid stole på det vi ser, men både syn og følelser sier meg at «The Cat o’ Nine Tails», selv om den innimellom kan virke litt pregløs og treg, er overraskende spennende å være i. Den er ikke helt der oppe blant Argentos aller beste, faktisk et godt stykke unna, men det tilsier overhodet ikke at dette er en dårlig film.