«Picnic at Hanging Rock» (1975)

«Picnic at Hanging Rock» er typisk blant de filmene som ofte har blitt påklistret en svulstig merkelapp som «tidenes vakreste film» – en påstand som jo aldri kan være ordentlig sann for noen film. Men det australske dramaet fra 1975 tilhører definitivt et sjikt hvor en slik merkelapp gjerne kan få bli stående uten at den nødvendigvis må avrives som direkte feil. En annen velbrukt klisjé, den om at «bildene i denne filmen er så vakre at de kan printes ut og henges opp på veggen», er enda mer beskrivende for de maleriske kvalitetene som regissør Peter Weir delte med oss med dette oppsiktsvekkende, frodige gjennombruddsverket. 

Det er basert på en roman forfattet av Joan Lindsay i 1967. Lindsay vender tilbake til en lørdag i 1900, hvor en gruppe skolejenter blir utsatt for en mystisk hendelse på St. Valentine’s Day. Sammen med noen lærere reiser de på utflukt, en piknik, til Hanging Rock – en vulkansk fjellformasjon i delstaten Victoria helt sør på det australske fastlandet. Her forsvinner plutselig tre av jentene og én lærer sporløst under utforskningen av området. Etter noen dager blir den ene jenta funnet, men de andre ses aldri igjen, verken døde eller levende. Hvor kan de ha blitt av? 

Vekten av det uforklarlige blir en umiddelbar egenskap i filmens myke bevegelser på en drømmelignende bunn. Fra boka gjorde forfatter Lindsay på første side leseren oppmerksom på uviktigheten av om historien er sann eller ikke. Og hun unnvek resten av livet alle spørsmål om temaet, da myten spredte seg om historien som sann. Peter Weir har selv forklart at han likevel ikke kunne motstå fristelsen å stille det unevnelige spørsmålet direkte, da han første gang møtte den gåtefulle forfatteren for å «bli godkjent» som regissør. Svaret var utvetydig: «Jeg håper at aldri du stiller meg det spørsmålet igjen». Peter Weir fikk likevel jobben, heldigvis. Og han videreførte materiets mytiske ånd ved å gi historien den særegne, gåtefulle filminnpakningen som har løftet «Picnic at Hanging Rock» til høyder ingen kunne forutse. (PS! Det er ingenting som tyder på at historien skal være basert på faktiske hendelser).

I åpningen forteller en lærer at jentene skal få reise til et naturlandskap der det finnes giftige slanger og maur. Før det har Weir gitt oss myke nærbilder av de hvitkledde jentenes blikk og følelser av lengsler og håp mens de leser kjærlighetspoesi til hverandre. Filmen stanser samtidig opp som om den selv befinner seg i samme poetiske verden. Alt er organisk. Utflukten tar jentene til det maleriske landskapet av gress, trær og fjell. Her tripper noen av de som engler av nysgjerrighet i møte med naturen som lokker dem til seg, akkurat som filmens hypnotiserende bilder lokker oss mot dem. I et øyeblikk siver en søvnig tåke frem, og trekløveret forsvinner ut av bildene og ut av virkeligheten. 

Fordi de fleste som går inn i «Picnic at Hanging Rock» vil være inneforstått med at filmen vil forholde seg til et uløst mysterium, må Weir nødvendigvis gjøre ledetrådene interessante i seg selv. Eller fengsle oss til historien på andre måter. Grepet blir dels å omfavne det uløselige i seg selv som et fascinerende kraftsentrum, der Weir inviterer til deltakelse gjennom en dypt atmosfærisk tilnærming. Fra første innstilling ser vi skolejentene bli omsluttet av en filmatisk ramme som plasserer dem bak et drømmeaktig slør. Denne atmosfæren er sementert allerede før jentene forsvinner ved Hanging Rock, og vi aner at det bak sløret finnes et univers hvor det jordnære og overnaturlige kan få lov å flyte i hverandre. 

Ved siste gjensyn, denne gang i den litt kortere (og dermed strammere) director’s cut-versjonen, slo det meg for første gang at Weirs film har noen slående likheter med Michelangelo Antonionis «L ‘Avventura». Begge utforsker, innenfor et beslektet stilistisk blikk, hvordan mennesker som forsvinner uløst til naturen kan brukes som kilde for å utforske noe følsomt og spirituelt, men samtidig psykologisk og eksistensielt. I begge tilfeller blir det uløselige omkring plottet nærmest en befrielse for filmskaperne, hvilket utnyttes til å speile noe større – en menneskelig eksistensialisme – gjennom en filmatisk struktur som er søkende mer enn insisterende. På samme måte som for Antonoini, får naturen en essensiell rolle for Weir som plasserer menneskene mot naturen og lager et trolsk speilbilde – dels drømmende, dels overnaturlig. 

Men «Picnic at Hanging Rock» er også en film som kobler seg mer jordnært på de unge jentenes følelser. Utflukten til Hanging Rock blir et sted å puste, som en pause fra et undertrykkende liv skapt av tiden, samfunnet og den spesifikke institusjonen de er fanget av. Den konkrete forsvinngen blir et bilde på en løsrivelse, og filmen har et følsomt blikk som forteller oss at dette like mye handler om en seksuell oppvåkning og erkjennelse. Det er en film som gjennom bildets kraft kanaliserer noe dypt tiltrekkende og vakkert, noe som gjør den oppslukende også på et rent overfladisk, estetisk nivå.

Det handler her mye om å la seg forføre av det diffuse lyset, de myke og tidvis eteriske bildene som gir jentene den engleaktige auraen, og la seg begeistre over den vakre scenografien og gjennomførte iscenesettelsene. Fotoarbeidet til Russell Boyd er praktfullt. Det er forbløffende å tenke at innspillingen ble unnagjort på kun seks uker, med tanke på hvor komplisert og perfeksjonert den kunstneriske lys- og bildekonstruksjonen virker. 

Samtidig er dette altså en film lagd for å falle årvåkent ned i – for å drømme seg bort mellom de uklare skillene av virkelighet og uvirkeligheten. Mellom innsiden av institusjonens vegger, og utsidens uendelighet.

Det føles som om denne filmen også rommer en uendelighet. Derfor blir det også til et tidløst filmverk, noe som kler valget av klassisk musikk som hentes fra Mozart, Bach og Beethoven. 

Kanskje er hele filmen rett og slett en hypnose?

NB! Fordi vakre filmer beskrives aller best med bilder, har jeg samlet et lite utvalg til slutt, hvor det aller siste særlig evner å ta pusten fra meg (skjermdumper hentet fra director’s cut-utgivelsen på DVD):