«The Substance» (2024)

Demi Moore er en Jane Fonda-lignende trimdronning på tv. En forhenværende skuespillerstjerne som har nådd 50-årene, og som fronter et tv-program med dalende seerkurve. Etter endt sending overhører hun sjefen i en telefonsamtale snakke om at de må erstatte henne med en yngre. Han er like ubehøvlet ansikt til ansikt. Under et restaurantbesøk, forlater han bordet brått, mens hun blir sittende. En død flue virvler i et glass som blir stående igjen på bordet. Det har kjempet en umulig kamp i en toksisk dam av alkohol, akkurat som den aldrende stjernen som kikker ned i glasset som et speil. Hun kan ikke lenger overleve i det toksiske Hollywood.

Jeg vet ikke om insektet («The Fly») også representerer én av de mange referansene til andre filmer som etter hvert skal bli en deilig, dominerende kraft i «The Substance». Det er i hvert fall ingenting her som er særlig subtilt, verken når det kommer til budskap, form eller utallige referanser. Klisjeene blir heller ikke liggende urørt. De blir snarere løftet opp foran øynene våre, før de ristes og vris på til de ugjenkjennelige.

«The Substance» er antagelig en så radikal film som det i øyeblikket er mulig å lage med håp om ordinær kinolansering. Det er grenseoverskridende body horror som springer ut av et David Cronenberg-skapt landskap, men som skrur til den grafiske voldsomheten til å høyne det mørkeste og mest makabre fra the new french extremity. Samtidig er filmen kløktig konstruert, hvor regissør Coralie Fargeat (kvinnen bak den glimrende «Revenge» fra 2017) unngår å løpe for hardt ut av startblokka. Isteden lar hun filmen syde av en atmosfære som antyder at noe virkelig hemsk er i emning. Men først skal den gradvis la seg synke ned i et mørkt hull som rommer de mest dysfunksjonelle, psykelige sidene av Los Angeles’ kjendis- og ungdomsdyrkende (u)kultur. Stemmen som skjærer gjennom de marerittaktige bildene i fullt dagslys, gir særlige assosiasjoner til den milde surrealismen som David Lynch har malt noen av sine filmer med, før han gikk kontrollert bersherk med penselen i mer abstrakte strøk. Coralie Fargeat blir også gradvis mer frenetisk i komposisjonene her, men svinger seg mer mot det grafiske og brutale snarere enn surrealistiske. Selv om det jo også finnes en klar surrealisme i de hinsides, overdrevne kreasjonene hun formelig spyr ut i siste akt. 

«The Substance» handler altså om Demi Moore som Elisabeth Sparkle, som fristes til å injisere kroppen med et eksperimentelt stoff med den effekt at man skal bli en yngre og såkalt bedre versjon av seg selv. Fordi dette kommer til henne som en mulighet i et sårbart øyeblikk, blir hun blendet av muligheten uten å stille spørsmål ved potensielle bieffekter. Når det første skuddet tas, blir hun umiddelbart transformert til en ung og vakker kvinne. Slik hun en gang var, og som gjorde henne til den Hollywood-stjernen som nå falmer. Det er Demi Moore som blir til Margaret Qualley, men som i historien blir til dualiteten mellom Elisabeth og Sue. De er fortsatt én person, men veksler hver sjuende dag mellom å leve og lade. Men de må alltid være i balanse for at det ikke skal gå fryktelig galt, noe som viser seg å bli fryktelig vanskelig når den unge og eldre versjonen har motstridende interesser i sine våkne tilstander. Når den yngre Susie begynner å spise stadig mer av den eldre Elisabeths tid, men de fortsatt er samme jeg, får det noen mildt sagt grufulle konsekvenser som også er irreversible. 

Aldringens forbannelse er det realistiske bakteppet som her aktualiseres i Hollywood-kontekst. For det finnes neppe andre steder der kvinner, for hvert levde år og hver minste rynke, må kjempe en mer nådeløs kamp mot forvrengte og umulige skjønnhetsidealer. At en av drømmefabrikkens egne skjønnhetsstjerner fra 1980- og 90-tallet i Demi Moore, som i virkeligheten er blitt enda mer bortglemt enn Elisabeth Sparkle-karakteren hun portretterer, blir som en ekstra verdifull metadimensjon for filmen. Det hjelper at Demi Moore samtidig leverer absolutt overbevisende, med både sårhet og styrke. Hun er også en skuespiller som kler den maksimalistiske omgangen som Fargeat sender henne ut i, hvor hun særlig må forholde seg til en tilsiktet overspillende Dennis Quaid som er hennes tegneserieaktige overordnede som personifiserer en mannssjåvinistisk og sexistisk bransje.

«The Substance» bygges opp til å bli en blodig og makaber fabel om berømmelsens kvelende beruselse, om fysisk perfeksjon, kjønnsroller og misbruk av makt. Ingenting av dette er subtilt presentert, men derimot med en hamrende tydelighet som får gjenskinn i et sprakende visuelt ytre. Fra tidlig i filmen settes tonen med særegen bruk av lydeffekter for å fremheve vemmelse i møte med maktens menn. Samtidig evner Fargeat i det ene øyeblikket å fange snev av reell sårbarhet bak Moores aldrende ansikt, før hun i neste (og lengre) øyeblikk zoomer med fetisjerende blikk mot kvinnekroppene med seksualisert og objektiviserende lyst. Det er som om den feminine vakkerheten vendes mot noe forstyrrende, noe som også blir et varsel for hva som skal komme idet kvinnehuden fysisk blir splittet når andre versjoner skal slippes løs. 

Det er mulig å innvende at «The Substance» i andre halvdel repeterer eller forsterker seg selv for mye i en jakt etter nye sjokkartede sekvenser. På en annen side har ikke en eneste uinspirert scene sluppet gjennom klippen. Det er en komposisjon i hvert bilde som er gjennomført i en visjonær idé. Det plukkes også opp av foto, lyd og ikke minst scenografi. Det siste handler om å plassere oss i et dypt filmisk, marerittlignende Los Angeles som både er kvalmende og appellerende, fjernt og virkelig. Det er (over)tydelige referanser til Stanley Kubricks «The Shining» og etter hvert «Carrie» av Brian De Palma. Sistnevntes ånd finnes også i andre elementer av «The Substance», hvor det er utvilsomt at Fargeat må ha moret seg med å male ut friske bilder med inspirasjon fra mange spennende steder. Men materialet blir strukket så langt at det blir irrelevant å snakke om dette som sammenlignbart med noe som helst. Coralie Fargeat gjør dette til sitt eget – noe som er en blodig og burlesk fabel av overdrivelser som blir så drøye at det påkaller like mye smil som vemmelse. Det er også åpenlyst at filmens dystopiske fremstilling gjennom overdrivelser og trekk fra tegneseriens animerte verden, gjør at filmen må ses som en satire. Fraværet av subtilitet betyr også at budskapet ikke drukner i det massive blodbadet, og ei heller av den store underholdningsfaktoren som finnes både i storyen og i den filmatiske formidlingen. 

For «The Substance» er i all sin banalitet ekstremt fengslende i over to timer. Historien blir spennende fordi vi bryr oss om Demi Moore-karakterens skjebne, og hun spiller den forbløffende godt. På overfladisk nivå er «The Substance» unektelig også medrivende fordi den er sexy, hvor Margaret Qualley har en intensitet og sårbarhet i det fysiske spillet som også bidrar til å skape den essensielle spenningen omkring dualiteten med Demi Moore. Stilsikkerheten er enorm, inkludert i en stadig eskalerende fremhevelse av grafisk kroppsskrekk som aldri ser ut til å stanse. «The Substance» handler om å skyve på grenser, akkurat som noen av filmhistoriens ypperste eksemplarer av body horror tidligere har gjort. Enten det er Andrzej Zulawskis mesterverk «Possession», flere av David Cronenbergs verk, eller avslutningen/klimakset i Brian Yuznas «Society» som etter hvert traff meg som en tung assosiasjon når Fargeat nærmer seg det mest monstrøse.

Når «The Substance» til slutt selv skriver seg inn høyt på listen over filmhistoriens fremste body horror-filmer, er det i seg selv en eksepsjonell attest, tatt i betraktning at den nevnte subsjangeren alltid har vært av horroruniversets mest spennende.