I 2014 hadde vi allerede fått servert to sesonger av den britiske tv-serien «Black Mirror» med sine nær-futuristiske dystopier omkring mennesket og teknologi. I Frankrike jobbet samtidig en kvinnelig filmskaper ved navn Coralie Fargeat med et konsept som like gjerne kunne vært smidd inn i Charlie Brookers format av en episode for nettopp «Black Mirror». Det hadde i hvert fall kun vært behov for små justeringer. På en annen side: Kanskje hadde Fargeat fått en helt annen karriere dersom talentet hennes tidlig skulle bli foredlet og begrenset av tv-seriebransjen. Når vi nå kan se den faktiske karriereutviklingen i bakspeilet, er det med et smil for den frigjørende, kunstneriske progresjonen som strekker seg de ti årene fra «Reality+» til «The Substance», med «Revenge» som et ikke-ubetydelig mellomsteg. Det har ikke nødvendigvis vært en produktiv reise i kvantitativ forstand. Men når veien endelig førte frem til «The Substance», må det kunne hevdes å være en investering som forsvarer tiden det tok.
Men la oss spole tilbake til 2014, og det vil ikke være unaturlig at den fortjente oppmerksomheten og anerkjennelsen i kraftfulle «The Substance» vil kaste nytt lys over kortfilmen hun gjorde ti år tidligere i «Reality+».
Kortfilmen er for øvrig enkelt tilgjengelig, og kan ses blant annet på strømmetjenesten MUBI, en aktør som også distribuerer nettopp «The Substance».
«Reality+» hopper inn i en virkelighet fra nær fortid, hvor mennesker har mulighet til å få installert en chip i nakken som kan åpne muligheter til å endre utseende, kropp, stemme og andre fysiske egenskap etter egne preferanser. Dette har for mange blitt en besettelse eller nødvendighet for å bygge selvtillit og attraktivitet utenfor når de beveger seg ut i den «virkelige» verden. Fordi alle lever i et samfunn som er gjennomsyret av en kynisme som gjør deg irrelevant eller uinteressant som partner om du ikke har en ytre vakkerhet. Ulempen med den teknologiske løsningen, er at den fysiske endringen kun har en varighet på tolv timer. Så hva gjør man på det tidspunkt tiden renner ut, og ikke lenger kan eksponere deg i frykt for å avsløre ditt faktiske utseende?
Fargeat løfter frem temaer hun skulle returnere til i «The Substance». Men i en utpreget light-utgave, eller som i en tidlig kladd hvor ideene og konseptet aldri får i nærheten av samme boltreplass eller visjonær kraft. Alt som finnes i «Reality+» finnes også i den ti år senere spillefilmen, men ikke motsatt. Den visuelle presentasjonen er stødig og stilsikker på den måten en godt utført kortfilm kan være. Den futuristiske settingen kommer med en dempet estetisk presentasjon, særlig sammenlignet med den massive eller hamrende visuelle fremtoningen som dominerer lyd og bilde i «The Substance». Her finnes heller ikke spor av samme overdrivelser og overskridelser, slik at ideene binder seg nærmere det hverdagslige og fjernere fra det feberdrømaktige, og uten innslag av (body)horror. Fordi «Reality+» er mer tilbakeholden, blir den også mindre synlig som satire. Fargeat virker her mer opptatt av å skape en finurlig ramme og fortelling, med en finstemt visualitet som fremhever teknologiens detaljer på samme måte som en klassisk episode av «Black Mirror», og som danner grunnlag for dens advarende budskap.
Det handler naturligvis om menneskets moral i møte med teknologi som fører til avhengighet og destruktivt selvbilde. Når vi har privilegiet av å ha sett de påfølgende ti årene som har kommet i etterkant av «Reality+», er aktualiteten bare forsterket av den voldsomme veksten av sosiale medier som plattform for å projisere en forbedret virkelighet – en illusjon.
«Realty+» er presist og stramt formidlet kortfilmverk om den makten vi tillater teknologien å ha over vår eksistens, hvor den i nåtid har en interessant tilleggsdimensjon for å se på de frøene Fargeat sådde som vokste opp til å bli den eksepsjonelt frodige «The Substance».
speilet.net 
Legg igjen en kommentar