«Armand» (2024)

Vi er på en skole. Klokkene ringer. Men det ringer ikke inn eller ut for skoleelevene. Det er en alarm som ringer utilsiktet for noen utvalgte foreldre. I virkeligheten er det snakk om en brannalarm som utløses ved en feil ved ujevne mellomrom, men for oss er det et signal om fare. At noe ikke stemmer. 

«Armand» kobler seg fra første øyeblikk til en følelse av uro som den skal holde fast i. Vi møter først den uerfarne lærerens flakkende blikk og nervøsitet i påvente av hva som skal skje. Det har inntruffet en «alvorlig hendelse», men hva som har skjedd spares for oss en liten stund. Isteden handler «Armand» om de voksne aktørenes begynnende tilnærming til noe som er ubehagelig. Vi treffer et skjørt trekløver bestående av kontaktlæreren, sosiallæreren og rektoren som sammen personifiserer det institusjonelle som etterstreber en mest mulig korrekt håndtering av situasjonen. Læreren, en samvittighetsfull yngre kvinne, spør om det ikke finnes rutiner de kan følge. Rektoren og sosiallærerens respons er unnvikende. Samtidig er foreldrene til to av barna i samme klasse på vei. De er innkalt til samtale, men bare den ene parten vet hvorfor. Og foreløpig er vi like uvitende. Samtidig går dialogen mellom lærer og rektor. Hvordan skal de angripe situasjonen? Rektoren er opptatt av at de ikke må gjøre det til en større sak enn det faktisk er. Derfor er det best at læreren møter alene, og hun får beskjed om å opptre nøkternt. Det går ikke umiddelbart etter planen, og alt endres.

«Armand» er skrevet og regissert av Halfdan Ullmann Tøndel, barnebarn av Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Han velger å åpne slusene til «Armand» med å være dels gåtefull, men også dels klinisk. Det er et psykologisk drama som treffer oss som sur nedbør, hvor det oppstår en skurrende stemning under den litt for store paraplyen som er skoleinstitusjonen. Det er et stort, men samtidig trangt rom. Inn hit søker Tøndel mens han fester blikket intenst og tett på hva som foregår på skolens innside, som egentlig handler om hva som foregår på menneskenes innside. Det er noen innslag av komedie i døråpningen, for å trekke oss inn, men det er samtidig en form for komedie som er mer advarende enn lun for å medvirke til den overhengende «her er det noe som ikke helt stemmer»-atmosfæren. Blodet som stadig drypper fra sosiallærerens nese, blir distraksjonen som både skaper latter og pusterom, men også signaliserer alt som er dysfunksjonelt. Det samme er en lang lattersekvens som bryter alle konvensjoner og fremkaller et vidt spekter av følelser og menneskelighet – en scene med potensial til å bli et ikonisert øyeblikk i norsk film.

Den omtalte lattersekvensen kommer som en reaksjon på det uvirkelige i det virkelige. Det er Renate Reinsve som spiller moren til gutten, Armand, som er anklagd for det som kan være en alvorlig hendelse. Motparten er far og mor til vennen og klassekameraten som angivelig har blitt utsatt for Armands upassende adferd, og som nå blir vitne til morens adferd som alle rundt bordet oppfatter som upassende i annen forstand. Men hva er sannheten? Gjennom dialog forsøker de involverte å løse floken, slik Tøndel bruker dialog for å bringe dramaet over til publikum for samtidig refleksjon.

«Armand» er drevet av dialog, og er en såkalt one location-film der alt foregår inne på skolen. Likevel er det slående at filmen har en kunstnerisk, søkende innfallsvinkel til presentasjonen. Det er en slags institusjonell innramming med et massivt skolebygg som hult skall over diskusjonene. I det ene øyeblikket høres nesten ekko av ubehaget under det høye taket, mens enda oftere ligger kamera tett opp i de svette og avslørende ansiktene. Det føles som vi innimellom ikke får puste fra den smertefulle nærheten mellom personene som tvinges til å stå ansikt til ansikt mot hverandre, men som ikke helt ser hverandre likevel. 

Renate Reinsve har fått fortjent anerkjennelse for hvordan hun løser rollen som morsfiguren som intetanende får rettet vonde anklager mot eget barn, og dermed indirekte seg selv. Før vi ser henne, hører vi skrittene på vei mot klasserommet hvor hun kommer uvitende om hva hun skal konfronteres med. Hun har en bohemsk tilstedværelse med en interessant aura som blander usikkerhet med verdensvant selvsikkerhet; hun er en skuespiller, en diva, som tiltrekker seg oppmerksomhet og som instinktivt vet hvordan hun både kan bruke og misbruke den. Som karakter har hun beviselig en slags forførende kraft, samtidig som hun blottlegger sårbare sider. Det er en fascinerende karakter som Reinsve har selvtilliten og erfaringen til å spille med bravur, men holde det realistisk. De andre skuespillerne er også dyktige, særlig Øystein Røger som den grå og monotone rektorskikkelsen med byråkratisk utstråling, men kanskje enda mer Thea Lambrechts Vaulen med sine nyanserte fakter som usikker lærer som må lære å svømme på dypt vann uten hjelp. Om hun eller andre drukner i forsøket, blir et åpent spørsmål for diskusjon.

Etter hvert lister Tøndel seg mot avstikkere fra den ganske stringente, hverdagslige stien over til et mer surrealistisk terreng. Disse overgangene fungerer ikke optimalt, og fremstår underveis som påklistrede toneskifter mer enn organiske. I siktet mot å bli kunstnerisk kompromissløs, kommer Tøndel bare halvveis til mål i et litt ufokusert forsøk. «Armand» er klart sterkest i første halvdel, hvor dramaet er nøkternt mens det graver seg inn mot noe vi aner er mørkt. I disse partiene har filmen en følelse av horror gjennom dialog, blikk og bevegelser. Men også i hvordan scenene settes opp; måten kamera fanger rommet, og rommene fanger karakterene. Fotografisk utnyttes skolens indre arkitektur til det fulle med elegante komposisjoner som rammer inn de plagede personene. Trapper, korridorer og klasserom kaster lys og skygger over dem på følelsesforsterkende måter. 

Mye bindes sammen av uroskapende stemningsbilder over mennesker og relasjoner i sakte oppløsning. Tøndel viser forbilledlig talent for velartikulerte tablåer, og regien gjennomsyres av en god porsjon tro på egne evner. Likevel kunne filmen tjent seg rikere på å være enda mer dristig og kompromissløs når den søker seg utenfor den realistiske rammen som bygges tidlig. I kraft av å være en tydelig dialogdrevet film, sender «Armand» også signaler om Tøndel som en spennende skuespillerinstruktør, samtidig som han naturligvis får enorm drahjelp av Reinsve i en tolkning som roper etter oppmerksomhet, men som også fortjener den.

Inntil videre blir likevel «Armand» først og fremst en lovende regidebut som bærer bud om en potensiell svært fruktbar kunstnerisk karriere fra en ny norsk filmskaper. Imidlertid er dette, i sin helhet, ikke fullstendig overbevisende. Først lukker Tøndel filmen inn som et ulmende kammerspill, mens forløsningen i andre halvdel blir utilfredsstillende og underutviklet. Det siste skyldes delvis at det surrealistiske sidesporet blir en blindgate – utstudert og smått uinteressant. Samtidig merkes det på kroppen av dette er et stykke inspirert filmarbeid som vil noe – og jeg skulle ønske jeg likte den enda litt mer enn jeg til slutt gjorde.