Gjensynet: «Den sjette sansen» (1999)

Når som helst kan jeg lukke øynene og sende meg selv tilbake til kinomørket og premierevisningen av M. Night Shyamalans «Den sjette sansen» («The Sixth Sense»). Antall hår på kroppen som reiste seg i sjokkartet fryd under den store avsløringen, har kanskje aldri siden blitt overgått. Bare det siste året har jeg kostet på meg to gjensyn, og heldigvis er den kroppslige reaksjonen fremdeles merkbar i møte både med den sagnomsuste slutten, men også som reaksjon på et par andre enkeltscener før det. Selv om «Den sjette sansen» aller mest er en type film som suger seg mot publikum for den nifse atmosfæren den så organisk produserer i helheten, er det like mye kraften i noen spesifikke øyeblikk som skaper de evigvarende minnene vi kobler filmen til.

Før «Den sjette sansen» var den indiskfødte M. Night Shyamalan (han kom til USA med familien før han var ett år), mildt sagt, et ubeskrevet blad. Han hadde gjort en studentfilm med selvbiografiske trekk i dramaet «Praying with Anger» og dramakomedien «Wide Awake» med Denis Leary – en film Shyamalan gjorde allerede i 1995, men som først ble utgitt i 1998. Det var bare ett år før «Den sjette sansen», men på det tidspunktet måtte man virkelig ha en sjette sans for å kunne forutse hva den samme filmskaperen skulle servere oss i 1999. 

Å møte «Den sjette sansen» skulle bli en tredelt, positiv overraskelse: Det var det øyeblikket M. Night Shyamalan presenterte seg på kino som den trollbindende filmskaperen han umiddelbart ble. Det var Bruce Willis som ristet av seg actionstjerne-auraen for å skape et uvanlig lavmælt portrett i et karakterdrevet (skrekk)drama, supplert med den enestående og umiddelbart ikoniserte barneskuespiller-prestasjonen til Haley Joel Osment. Og til slutt handlet naturligvis mye av praten rundt «Den sjette sansen» om den overraskende slutten, som vi der og da ikke visste kom til å bli både filmskaperens signatur (og mulige forbannelse).

Det er definitivt ulike meninger om i hvilken grad «Den sjette sansen» som filmverk har evnet å leve forbi sin egen popkulturelle udødeliggjøring. For mange vil en uløselig del av den problematikken knytte seg nettopp til den definerende, sjokkerende vendingen mot slutten. Hvilken verdi har filmen og historiefortellingen når man på forhånd kjenner svaret på gåten – en gåte som man, ved første gjennomsyn, kanskje ikke engang tenkte var en gåte før Shyamalan sendte sjokkbølgene mot oss og Bruce Willis’ karakter samtidig? At det ved gjensyn kan virke uforståelig at man ikke gjennomskuet manipulasjonen der og da, fordi det tross alt virker så overtydelig, kan umulig rettes som kritikk. Tross alt ble de fleste forført og elegant villedet av Shyamalans presise fortellerkunst og filmspråk der og da. Dessuten, er «Den sjette sansen» og dens kvaliteter egentlig begrenset til hvorvidt den kan manipulere eller bløffe oss? Naturligvis ikke. «Den sjette sansen» ble ikke øyeblikkelig fremhevet som et stort filmverk fordi den presenterte en overraskende vending i sluttminuttene. På andre halvdel av 90-årene i særdeleshet, kunne det tilsynelatende gå sport i å konstruere mer eller mindre finurlige plottvendinger i Hollywood-maskineriet, tenk for eksempel «Wild Things» (1998). Like opplagt var og er det at kun et fåtall hadde helhetlige kvaliteter til å leve forbi åpningshelgen på kino og årene som kom. Som David Fincher i «Se7en» (1995) og «Fight Club» (1999), eller nettopp M. Night Shyamalan med «Den sjette sansen» (1999) – ispedd noen flere i påfølgende år.

«Den sjette sansen» skaper umiddelbart begeistring, før den sakte bygger seg forførerisk og skummelt opp mot en majestetisk finale. Hvorfor? Jo, fordi M. Night Shyamalan lykkes i å forene det møysommelige og det effektive. Det gjør han med en dramaturgisk tilnærming som eksemplifiserer en form for finpusset klassisk filmkunst. I en kontrollert, narrativ oppbygning som følger kronologiens spilleregler blir vi lagvis tildelt informasjon i et mysterium som skal lede til en oppklaring. Det er også befriende hvor økonomisk og ensrettet filmen velger å være; historiefortellingen er konsis i fokuseringen på det ytre dramaet i møtet mellom terapeuten og barnet. Men det er høyt under taket i Shyamalans filmatiske byggverk, noe som gir oversikt og romfølelse til å ta inn en annen form for mystikk, den som absorberes av bakgrunnen; detaljene i motiver og hint. Men også i det usette.

Mystikk kommer i ulike nyanser, og vil ofte fungere fengslende hvis skaperen evner å holde tilbake, for deretter å porsjonere informasjon i rette doseringer. I filmsammenheng er det særlig virkningsfullt om vi mates med mystikk i skjeer med plass til både visuell, stemningsfull og handlingsdrevet spenning. Alt det finnes i konsistensen her, og Shyamalans sammensetning gir en rik smak i ganen.

Med tiden har vi lært å kjenne, og forstå, M. Night Shyamalan som en filmskaper som ikke nødvendigvis promoterer subtilitet. Hans stil lener seg mer mot det overlessede, tidvis det overtydelige, gjerne fordi han er så glad i å kanalisere markante emosjonelle historier. I skildringen av livets største temaer, som død og overlevelse, skaper han rom for den type utfoldelse. Men fordi han også, og særlig i «Den sjette sansen», lager et bredt filmunivers som rammes inn av langsomme tagninger, sniker det likevel frem en følelse av substans og dybde. Når Shyamalan attpåtil manøvrerer i et overnaturlig landskap, skaper han naturligvis også et handlingsrom som muliggjør å spille på andre tangenter. At «Den sjette sansen» foregår i det uklare terrenget mellom realisme og det uvirkelige, blir et trumfkort han vet å bruke med omhu. I utgangspunktet er historien fundert i det tydelig realistiske, noe filmens form også bygger videre på, samtidig som det er drypp eller innslag av noe annet i det rent visuelle. Som når karakterene plutselig fryser (fordi åndenes nærvær forårsaker et temperaturfall), eller når vi ser Coles pust som kondens i luften når han møter dem vi ikke kan se.

Den visuelle rikdommen i «Den sjette sansen», som i de fleste av M. Night Shyamalans filmer, er også en vesentlig årsak til at det faktisk gir merverdi å se filmen(e) flere ganger – til tross for kjennskap til hvordan historiene ender. Det er grep i den visuelle presentasjonen som er funksjonelle, men som samtidig har løsrevet og selvstendig verdi. Mest fremtredende for øyet er den symbolske gjenbruken av rødt for å signalisere fare, eller tilstedeværelse av det overnaturlige, noe som naturligvis igjen representerer fare og frykt for oss, og for Cole. Videre henfaller «Den sjette sansen» mye til et klassiske symboler i form av speil for å reflektere sannheter, også de skjulte. Alt dette gjøres synlig selv for den minst oppmerksomme, fordi de langsomme kamerabevegelsene og de statiske innstillingene presser det mot oss. Men det er sparsomt med jump scares her, for Shyamalan vender seg snarere mot det klassiske, som i utstrakt bruk av lys og skygge for å skape en vedvarende stemning og spenning. 

«Den sjette sansen» står fjellstøtt som representant for det beste av amerikansk skrekkfilm av 90-årene, og interessant nok en film som både er – og ikke er – representativ både for tiden den kom i, og for Shyamalans virke. (Nå som vi har privilegiet å se den i lys av en lengre katalog av hans filmer). Nettopp derfor blir «Den sjette sansen» også stående som unik og tidløs langs flere dimensjoner, og definitivt et verk verdt å oppsøke igjen.