Rovdyr (2008)

Etter at «Fritt vilt» ble en norskprodusert kinosuksess i 2006 med opprinnelse i en amerikanskinspirert slasher-tradisjon, er det nærliggende å tenke at det spilte en positiv rolle for realiseringen av «Rovdyr» som kinofilm to år senere. Med en stor andel entusiasme og mindre andel kapital, ble dette filmskaper Patrik Syversens første spillefilm etter å ha øvd seg varm med kortfilmer. Sammen med skuespillere og et ungt crew reiste han på dugnad inn i skogen over noen regnfulle sommeruker i 2007, hvor det som kom ut på andre siden altså var det energiske og kompromissløse exploitation-skrekkfilmverket «Rovdyr».

Handlingen foregår i 1974, som i tidslinje plasserer det midt mellom da skrekkfilmguru Wes Craven gjorde «The Last House on the Left» og «The Hills Have Eyes». For det er nettopp i det landskapet at Syversen utilslørt plasserer egen idé for «Rovdyr», som altså var noe så djervt som en avart av amerikanskinspirert exploitation/survivial horror skapt for å påføre et bredt norsk kinopublikum sjokk og ubehag. Patrik Syversen la slipp på all postmodernitet med tilhørende ironi, for «Rovdyr» ble servert som en renskåren, sjangertro skrekkfilm som i all sin effektivitet og konsentrasjon handler om veldig lite annet enn å kanalisere frykt og ubehag. Dermed er også historiefortellingen enkel å forklare: Det er fire unge venner på vei i bil for en campingtur i skogen. De stanser ved en avsidesliggende veikro, der en tydelig plaget ung jente spør nervøst om hun kan haike med dem. Kort tid må de stanse bilen på den øde skogsveien, og de overrumples av bevæpnede menn med voldelige hensikter. Jakten er i gang, og den blir blodig.

Syversens tydeligste grep blir umiddelbart merkbart av et konstant håndholdt kamera med diskret ristende effekt for å innprente en virkelighetsnær tetthet til karakterene. Samtidig skal det kanalisere en fysisk uro, selv i den ordinære oppbygningen, fordi vi skal være på tå hev for taktskiftet vi vet vil komme. Anslaget i filmens åpningssekunder virker som et unødvendig frempek av terroriserende vold som skyldes en manglende tro på publikums evne til å forstå hvor filmen uansett skal ta oss.

Selve etableringen er like direkte lagt frem som helheten ellers: Det er scenografiske markører som understreker tidskoloritten, fire ungdommer i idyllisk stemning, og antydninger til milde gnisninger i dynamikken for å gi historien og karakterene et minimum av nødvendig friksjon. Den første nerven kommer i scenen på veikroa. Først med en overstadig beruset mann som klorer i en av jentene på toalettet, før «hillbilly»-klientellet rundt et bord mumler halvveis truende «jævla byfolk» når våre fire venner setter seg ned for å spise. Det er en ugjestmild og illevarslende atmosfære, og i bakgrunnen lener Jorunn Kjelsbys karakter seg over disken for å observere hva som skjer. Det er på samme sted at den skjelvende ungjenta tar kontakt. Hun har hastverk med å komme seg videre og bort fra stedet. De fire vennene er bemerkelsesverdig lite opptatt av å komme til bunns i hvorfor hun er i en så redselsfull tilstand, men det handler selvsagt om at de er karakterer i en film som bare vil vise hva som skjer, uten å forklare det. 

«Rovdyr» begrenser seg til å dyrke menneskelige, emosjonelle reaksjoner på bestialske møter med skrekk. Det er en fysisk film som foregår i tilnærmet real time, og hvor det ikke er tid til reflekterende eller forklarende pauser fra den primitive terroren. Det handler om overlevelse, og dermed først og fremst om våre instinkter. Det meste foregår i vanlig norsk skogsterreng, hvor kamera forfølger karakterene over røtter og mellom greiner i høy hastighet på vei bort fra trusselen. Og trusselen er bevæpnede menn som ikke tillegges noen ideologi eller motivasjon. Syversen er også opptatt av å avpersonifisere dem; de blir redusert til dyriske skapninger også fordi de aldri snakker. De avgir innimellom en plystrende lyd, men aller sterkest virker stillheten. Det siste muliggjør også at filmen kan hente frem alternative kvaliteter i et spennende lyddesign. Det er lyden av naturen, eller skogen, som justeres opp i volum og frem i bevisstheten.

Det visuelle i «Rovdyr» knytter seg mye opp mot effekten av et ristende, håndholdt kamera. Det kan være vanskelig å få oversikt, men desto lettere å bli følelsesmessig medrevet av en redsel som forsterkes av kaoset. Selv om alt foregår på dagtid, blir lyset likevel dempet av trærne. Det gir en særegen farge i foto som opplagt er finjustert i postproduksjon gjennom nøyaktig fargegradering. Samtidig er det klare ujevnheter i hvordan filmen ser ut, akkurat som det er ujevnt hvor overbevisende den er artikulert gjennom eksempelvis skuespill. Det siste er ikke egentlig plagsomt, både fordi skuespillet aldri er tilstrekkelig dårlig, og fordi «Rovdyr» uansett forholder seg til en exploitation-tradisjon hvor det nesten er en viss forventning om smått haltende skuespillerkunst. Henriette Bruusgaard gikk fra å være tv-programleder til hovedrolleinnehaver på film for første gang, og kommer seg helskinnet gjennom prøvelsene, kanskje fordi det først og fremst er en fysisk rolletolkning. Nini Bull Robsahm, som skrev manuset sammen med Syversen, er ikke spesielt overbevisende, men har til gjengjeld filmens mest interessante ansikt. 

Fordi «Rovdyr» fremstår som en fullstendig naiv og ukomplisert filmfortelling som utelukkende baserer seg på å vise ekstreme situasjoner med tilhørende følelser, er det lett å avskrive filmen som mislykket fordi det jo er vrient å få følelser for karakterer som er uten karakterdybde. Fordi filmen heller ikke er drevet av plott, kan den av mange bli oppfattet som uengasjerende. At den attpåtil krever at publikum likevel skal bli så følelsemessig investert at man ser forbi de mange logiske bristene, skaper enda et hinder som mange ikke vil komme over. Kanskje er det nødvendig å møte en film som «Rovdyr» med enten lave forventninger, eller forhåndskunnskap om hva slags type film det er. Som en norsk, exploitation-hyllende lavbudsjettsproduksjon er den derimot klart overbevisende i en intens formidling av skrekk og primitiv frykt på under halvannen time. Dessuten er den grafiske gjengivelsen av de sjangerforventede forestillingene av død og blod presentert gjennom en velskapt kombinasjon av praktiske effekter og subtile, datagenerte elementer. Samtidig er filmen bevisst på å styre unna den seksualiserte volden som ofte gjennomsyret subsjangerens opphavsfilmer fra 70-årene.

Den åpenlyst, smittende entusiasmen i selve filmskapelsen er uansett sterkt tilstedeværende i hvert bilde, og det føles som Patrik Syversen har landet akkurat der han siktet. Et gjensyn mer enn 15 år etter kinopremieren, bekrefter også at «Rovdyr» fortsatt holder god stand og vil fortsette å gjøre det – som en klassisk god demonstrasjon i sjangerbevissthet overført til lokale forhold.