Louis Malle var uredd i det å tilnærme seg og håndtere kontroversielle materialer, eller det som i det minste utfordret sosiale eller moralske normer. Allerede hans andre film, «Les Amants» (1958), hadde innslag av kontroverser i en mer moderne skildring av erotikk og utroskap enn det publikum var vant til. Senere gjorde han i 1963 en ufiltrert skildring av depresjon og selvmord med sjelden hardhet i «Le Feu Follet» (1963), som jo er en historie basert på samme roman som Joachim Triers «Oslo 31. august». Men selv ingen av disse kunne måle seg med graden av kontroverser som Louis Malle må ha visst ville tilkomme «Pretty Baby» i 1978.
«Pretty Baby» handler om barneprostitusjon med en 12 år gammel Brooke Shields i en ganske avkledd hovedrolle. Da hadde allerede Malle levert den hinsides fantastiske «Le Souffle au cæur» («Murmur of the Heart») i 1971, som også skildret et ungt og nysgjerrighetssøkende møte med voksenverden og seksualitet innenfor komplekse rammer, og som berørte tabubelagte sider i skildringer av seksuelt ladede relasjoner. Det er likevel en annen form for indre skildring som omfavner ungdommelig sårbarhet og identitet i Malles selvbiografiske «Le Souffle au cæur», mens han i «Pretty Baby» bruker et større ark for å få plass til en litt større verden. Det handler her om oppveksten til en ung jente i bordellmiljøet av amerikanske New Orleans i 1917, der handlingen i «Le Souffle au cæur» sentrerte rundt en oppvekst i en fransk middelklassefamilie på 1950-tallet. Det lufter mer i «Pretty Baby», og det er noen rivende vindkast i hvordan Malle plasserer en tolv år gammel jente i en seksualisert setting. Samtidig er det vanskelig ikke å gjøre det når man først skal fortelle en historie om en oppvekst i et slikt miljø, og Louis Malle står uredd og stødig i den kunstneriske øvelsen det er å utfordre det behagelige. Og uansett oppleves det aldri som spekulativt. Malle virker aldri å være kunstnerisk kompromissløs av «feil» grunn.
Den ytre historien er en utforskning av barndommen til 12 år gamle Violet (Brooke Shields) der hun vokser opp i et bordellmiljø tett på en prostituert mor, spilt av Susan Sarandon. Malle søker etter å vise ulike sider av hvordan Violet i altfor tidlig alder må konfronteres med et voksenliv hun ikke skulle hatt innsyn eller kjennskap til. Det er en uskyld som tidlig tas fra henne når hverdagen domineres av seksuell utnyttelse (og fattigdom) i konstant synshøyde og sanselig nærhet. Hva gjør det med et barn?
Malle hadde altså demonstrert med mesterverket «Le Souffle au cæur» hvor formmessig sterkt, delikat og balansert han var i stand til å bryte ned tabuer av kontroversiell tematikk til å følelsessterke skildringer av det menneskelige. Hele tiden med en unik fingerspissfølelse for grensen mellom det smakfulle og det smakløse. Det er en tilsiktet unngåelse av det spekulative som provokatør, men derimot sanne og presise observasjoner av verdener som finnes, eller har fantes. Det er skjevheter i samfunn og i mennesker, men formidlet med kjærlighet og forståelse både av tema — og for filmmediet. Det føles likevel som et legitimt synspunkt å bruke mot denne filmen at det er noe grunnleggende uetisk over omfanget av den seksualiserte iscenesettelsen av unge Shields. Malle opererer i gråsoner, og kanskje blir disse aspektene ekstra synlige fordi filmen ikke helt evner å bli fullstendig vellykket i å skape dramaturgisk driv eller en sterk narrativ. Tempoet er rett og slett uhensiktsmessig langsomt regissert og klippet. Videre er ikke nærheten til karakterene tilsvarende sterk. Vi forblir snarere tilskuere til en historisk fremstilling av tvilsom bordellvirksomhet og menneskesyn i New Orleans tidlig på 1900-tallet. Men vi gripes mindre emosjonelt, eller intellektuelt.
På den andre siden har overflaten av «Pretty Baby» noen tiltalende kvaliteter. Med legendariske Sven Nykvist bak kamera, kunne Malle knapt fått en fotograf bedre egnet til å forevige den klamme stemningen i og rundt datidens New Orleans. Bildene harmonerer det drømmeaktige med det vonde, realistiske. Det er ofte en dempet belysning, noe som igjen forsterker det lugubre og seksualiserte som destruerer det uskyldige. Filmspråk og foto er ellers ganske subtilt, men med merkbart fokus på nærbilder for å skape intimitet. Bildene er upåklagelige, men dessverre er ikke materialet (manuset?) sterkt nok til å koble de stemningsfulle bildene på verken en historiefortelling eller en emosjonell dybde som kjennes i magen.
Til slutt er det verken uventet eller ufortjent at «Pretty Baby» først og fremst er skrevet inn i historiebøkene grunnet bruken (og noen vil si utnyttelsen) av den unge Brooke Shields — som jenta som mister jomfrudommen før hun lærer å lese, og jenta som leker med dukker i det ene øyeblikk før hun gladelig byr frem kroppen til en middelaldrende mann på sengekanten noen timer etter. Det er røft, ubehagelig og ganske sikkert ikke uproblematisk. Men jeg er urokkelig på at Louis Malle aldri lander på en side av det direkte smakløse eller spekulative.
Brooke Shields er dessuten god, samtidig som hun er litt sjarmerende uvøren, i den krevende barnerollen som Violet. Jeg er mer ambivalent til Susan Sarandon (rent generelt), men hun virker som et godt valg i rollen som den brokete morsfiguren Hattie. Keith Carradine blir også en brukbar støttespiller som mannsfiguren i den komplekse relasjonen til Violet, men det føles som filmen ikke maksimerer verken det kunstneriske eller historiefortellende potensialet i samspillet.
Det virker utvilsomt at filmens styrke ligger nettopp i den uredde, kompromissløse tilnærmingen til materialet, til cinematografien og den rent historiske gjengivelsen; fortellingen av en sannferdig historie fra en særskilt epoke, med tematisering som samtidig er overførbar i tid. Og i alle tilfeller er «Pretty Baby» en klart severdig og til dels betydningsfull film.
Andre saker:
- «Accattone» (1961)
«Accattone» er Pier Paolo Pasolini sitt kunstnerisk kompromissløse og hardtslående debutverk. - «Don’t Look Now» (1973)
«Don’t Look Now» er Nicolas Roegs skkrekkfilm-mesterverk om sorg og død, foregående rundt blod og vann i og rundt et mystikkpreget Venezia. - «Døden i Venedig» (1971)
Viscontis film er langsom, men presis – og ikke minst: usigelig vakker - «Hets» (1944)
I filmhistoriens første utgave av Cannes-festivalen i 1946 ble hovedprisen (som den gang var Grand Prix før opprettelsen av Palme d’Or) delt mellom ti filmer, deriblant «Hets».
speilet.net 
Legg igjen en kommentar