«Nokas» (2010)

Nokas-ranet i 2004 ble raskt til en kulturell begivenhet som nærmest overskygget den menneskelige tragedien. Seks år senere kom filmatiseringen, noe ikke alle var like fornøyd med. Mange Nokas-ansatte som ble berørt og traumatisert av hendelsen, fremla via advokat i mediene at filmen kom for tidlig. Men hva er riktig timing for å gjenfortelle en slik historie? Erik Poppe gjorde sin «Utøya 22. juli» sju år etter det nasjonale traumet. Samtidig gjorde Paul Greengrass en internasjonal, engelskspråklig filmversjon samme år. Da hadde Greengrass allerede relevant erfaring fra å regissere «United 93» om terroraksjonen 11. september 2001 med et intervall på mindre enn fem år fra hendelsen. Greengrass ble også møtt med utbredt «for tidlig»-kritikk, men de fleste tiet i anerkjennelse etter å ha sett hvordan han løste materien. Det samme skjedde med Erik Poppes film som ble en publikumsvinner. Skjoldbjærgs visjon virker modellert etter Greengrass’ «United 93». Det vil si i skapelsen av en tett og intens skildring som nøkternt legger seg mot et observerende, semi-dokumentarisk perspektiv.

«Nokas» distanserer seg fra de spekulative elementene utenfor selve ranet, og forholder seg dermed heller ikke til ranet som et kulturelt fenomen sett fra utsiden og slik det ble dyrket gjennom mediene, selv om filmskapelsen paradoksalt nok i seg selv nødvendigvis må ha medvirket til å styre det popkulturelle fokuset på ranerne. Men som filmuttrykk er «Nokas» tydelig innsnevret til kjernen av selve handlingen; utføringen av et storstilt ran som et dramatisk brudd i hverdagen for de ulike involverte. Nærmest minutt for minutt, time for time, fotfølges de involverte på lovens to sider for å gi et forsøksvis autentisk blikk på hva som faktisk skjedde i og rundt Domkirkeplassen og Kongsgata den skjebnesvangre morgenen i Stavanger 5. april 2004.

Filmens styrke ligger nettopp i den tydelige vektleggingen av det autentiske – i et særlig høyt presisjonsnivå. I det å skape levende bilder av en virkelighet som blir til å tro på. Og der emosjonell respons i publikum må komme som resultat av noe annet enn konvensjonell dramaturgi med tilhørende manipulerende filmatiske grep. Så kan det innvendes at det distinkte formgrepet i «Nokas» også handler om manipulasjon, da all film er manipulasjon. Det handler om hvordan det brukes og hvordan det virker. Og med «Nokas» lykkes Skjoldbjærg i det å regissere og visualisere en konsentrert dramatisering av en godt dokumentert hendelse med grep som fremmer følelse av uro og ubehag. Men også med en viss sitrende spenning som skyldes kameraets ærlige nærhet til de involverte, enten det er ransmenn, politi eller vitner. Det er her, i filmens intensitet, at den virkelig viser muskler.

Etableringen er imidlertid ikke uten knirk. Opptakten til selve ranet, hvor kamera følger ranernes perspektiv, finner raskt frem til nerven i de første sekvensene før finlandshettene trekkes over de svette ansiktene som media kort tid etter skulle gjøre oss kjent med. Men innenfor de andre perspektivene – fra politihuset og de Nokas-ansatte – blir iscenesettelsene avslørt som stive og livløse på måter som ikke virker autentiske. I en sannsynlig kombinasjon av middels manusarbeid og skuespillere ute av stand til å levere dialogen med troverdighet, blir noen av filmens tidlige sekvenser nesten forstyrrende keitete. Ideen om å plassere oss som nære tilskuere til de hverdagslige episodene og praten på politihuset i forkant, er god. Det er også en klar videreføring fra grepene som lyktes i etableringen av Greengrass’ «United 93», men i «Nokas» finner man ikke helt den riktige tonen for intensitet og realisme i det intime, første kvarteret. Eller man har ikke funnet tilstrekkelig gode skuespillere som kan levere i den type setting.

I senere tid har jo ulike tv-produksjoner gitt oss innblikk i hverdagen til operativt politi i flere av landets byer, inkludert Stavanger, i tv-serier som «Nattpatruljen». I lys av den innsikten, er det litt påfallende at «Nokas» kan fremstå som i overkant dempet eller energifattig i tilnærmingen til politiets reaksjoner like før, under og etter de ble kjent med alvoret i situasjonen. Har man vært for opptatt av det såkalt autentiske til at dramaet tidvis underspilles, særlig i skildringen fra politiets side?

Om det er litt for mye hvilepuls litt for lenge rundt politiets håndtering, er filmskapelsen generelt heldigvis gjennomsyret av høyere pulsslag. Rytmen dikteres jo hva som skjer, og tempoet det skjer i. Kamera følger etter karakterene på organisk måte, noe som kan gå på bekostning av reell oversikt over hva som foregår, men Skjoldbjærg fristes ikke av den grunn til å zoome ut på totalbilder. Alt foregår nært, tett og klaustrofobisk. I gjengivelsen av kaoset før og under skytingen på Domkirkeplassen, finnes sekunder der de håndholdte kameraene kan riste oss ut av oversikten. Det er statister i form av forbipasserende, en bussjåfør, ranere og politibetjenter i sivil og uniform som alle har sine perspektiver mens skudd avfyres og kameraene forflytter seg med nødvendig bråhet for å følge dem. Men dette er også filmens virkelighetsnære perspektiv som tilfører det tilsiktede, dirrende ubehaget som gjør at filmen kjennes i magen.

«Nokas» er for det meste besatt av ukjente navn og ansikt, hvor man tilsynelatende har søkt etter utseende og personlighet fremfor erfaring for å havne tettest opp mot aktørene fra virkeligheten. Det slår både heldig, og litt uheldig ut. Skjoldbjærgs prioriteringer mot observasjoner av handlinger i sentrum, gir ikke nødvendigvis store utfordringer med hensyn til skuespillerkunst. Det er mer fysiske roller som følger bestemte handlingsmønstre uten å spille ut nyanserte følelser. Ranerne er dessuten for det meste gjemt bak masker, mens replikkene er korte og presise. I første halvdel, før dramaet intensiveres, er det imidlertid litt for klart at skuespillet i noen sekvenser kan ha en noe forstyrrende kunstighet.

Det finnes ikke én hovedperson i «Nokas». Isteden rettes fokus på selve hendelsen, vist fra de ulike perspektivene. Det er gjennomføringen av ranet og skuddvekslingene som er filmens studium, som ellers virker uinteressert i å returnere til de ulike karakterene den i begynnelsen brukte for å eksemplifisere det hverdagslige. Ingen av dem får en konvensjonell, filmdramaturgisk ende. Isteden ender alt brått ved ranernes flukt fra Domkirkeplassen, og med det tragiske dødsfallet som først oppdages av bussjåføren. Og dette løses svært dempet og godt av Skjoldbjærg. Derfra klippes det direkte til de avsluttende tekstplakatene som nøkternt oppsummerer de faktiske hendelsene som majoriteten av filmens publikum vil gjenkjenne.

«Nokas» fungerer på sitt sterkeste fra like før midtpartiet; fra den snikende oppbygningen som forløses i det ranerne drar finlandshettene over ansiktene, beveger seg ut av bilen og ikke minst når de skal hamre løs det tilsynelatende uknuselige glassvinduet. Her tillater filmen seg å vike fra den ensartede realismen i den semi-dokumentariske tilnærmingen ved å bruke slow motion som kontrastfylt, filmatisk virkemiddel. Det føles som tiden stanser, hvor publikum skal gripes av en nær panikkfølelse av samme type som både ranerne og gislene må ha følt på. Det fungerer, og grepet representerer et tydelig skille mot det mer actionsøkende. Fotograf Jacob Ihre må herfra også øke tempoet i den håndholdte forfølgelsen av karakterene og dramaet som øker på i intensitet. Det er hele tiden situasjonene som dikterer kamera, ikke motsatt.

Filmer som knytter handlingen eller en vesentlig iscenesettelse til et bankran har nærmest blitt en subsjanger i seg selv, men som har stor spennvidde – fra klassikere som Jules Dassins elegante «Riffifi» der det sofistikerte filmspråket er et gjenskinn av den metodiske gjennomføringen av selve ranet, og til Sidney Lumets «Dog Day Afternoon» som spiller på et større kaos i en skildring av en annen type sosial-politisk undertone. Deretter har man jo det hollywodske, feinsmecker-storverket «Heat» av Michael Mann, en film som også omtales av ranerne selv under opptakten av ranet i «Nokas», noe som overhodet ikke virker påklistret eller urealistisk. Skjoldbjærg selv forholder seg imidlertid ikke til noen av disse filmene, selv om inspirasjonen fra «Heat» i lydarbeidet under skuddvekslingene garantert har gjort seg gjeldende på et eller annet tidspunkt. Men det virker mer påfallende at Skjoldbjærg har hatt egenart, tilpasset lokale forhold og hva som faktisk skjedde, som et viktig mål i seg selv. Det handler naturligvis om et begrenset budsjett, men filmen fremstår helhjertet som kunstnerisk kompromissløs for å dyrke det autentiske. Det handler om å aktivere publikum som tilstedeværende i situasjonene. Fra den hverdagslige morgenstemningen i de trange gangene på politihuset, til ranernes både nervøse og metodiske forberedelser, og den trivielle kollegapraten ved tellesentralen. Men vi vet hva som skal skje, noe Skjoldbjærg spiller på etter samme noter som Greengrass gjorde i «United 93». Selv om denne ikke er helt på samme nivå, er etterlatt inntrykk – også ved gjensyn – at «Nokas» er en respektfull filmatisering som lykkes med å gjenfortelle en historie som også oppleves som særlig sterk målt etter intensitet og driv.


Andre artikler om norsk film:

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑