«Åpenbaringen» (1977)

Vibeke Løkkeberg hadde forut for 1977 filmkunstnerisk erfaring med flere kortfilmer, og «Åpenbaringen» var i utgangspunktet planlagt som en novellefilm. Isteden utvidet den seg organisk til å bli en (relativt kortfattet) spillefilm. Hennes første som regissør.

Foran kamera setter hun også Marie Takvam, mest anerkjent som forfatter, i rollen som den middelaldrende husmoren Inger. Hun opplever en livskrise der den bakenforliggende årsaken er et miserabelt ekteskap, men hvor det utløsende er at hun ikke mestrer en enkel jobb i en butikk for å demonstrere nye produkter. Det er naturligvis mannen som har gitt henne jobben, og det er han som deretter sender henne på «ferie» til et mindre hotell ved sjøen et annet sted på Østlandet for å hente seg inn. Der treffer hun et yngre par, spilt av Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen, som har en stimulerende effekt på henne som antagelig er ulik den mannen sendte henne dit for. Og når Inger returnerer til hjemmet tidligere enn planlagt, er det bare for å oppdage at mannen har en annen kvinne i huset – og sengen – deres. Den nye bensinen som rekreasjonsoppholdet fylte på henne, får dermed testet effekten på en annen utfordring og livskrise enn den hun nylig reiste fra. Hvordan skal hun reagere, og agere?

Fra etableringen blir Inger portrettert som en kvinne som har begrenset med sosial kontakt, men også begrenset kontakt med eget følelsesliv. Hun portretteres følsomt og egenartet av Marie Takvam, som leverer uredd mens hun avkles fysisk og emosjonelt. «Åpenbaringen» drives av en serie smertefulle observasjoner i en hverdagslig tilnærming til en kvinne i 50-årene som er fanget i gamle og skjeve mønstre. Filmen kan lenge være stille, fordi hovedpersonen er tom for ord, men full av skam. Hun føler seg uvitende og overflødig. Hun er ikke i stand til å sette ord på egne livsutfordringer eller behov, fordi det aldri har vært relevant i de omgivelsene som har formet henne som voksen kvinne. Hun følger lojalt de spillereglene som er satt, uten å vite hvordan det overhodet er mulig å endre eller utfordre dem. Hennes egne behov har aldri hatt noen betydning i den virkeligheten hun lever i.

«Åpenbaringen» bygger på en uttalt trist historie om en kvinne som aldri kan unnslippe et mannlig tyranni som har definert og innskrenket friheten hennes. Beina er som låst til gulvet på den ene siden av vinduet, hvor hun bare fra avstand kan beskue den friheten og gleden som andre kan oppleve på den andre siden. I dette tilfellet illustrert med naboene. De er tilsynelatende lykkelige. Hun er det ikke. Livet hennes handler om kokte poteter og brun saus, og tomprat med mannen mellom husets triste furupanel som har sett barna flytte ut. Nå sitter hun med beina i fotbad, mens den røykende mannen forklarer fra godstolen at han har bestilt et rekreasjonsopphold til henne. Hun spør hvem som skal lage middag til ham når hun ikke er hjemme, og drister seg til å uttale i mildhet at «jeg har ikke lyst til å reise dit». Man fordi han har bestemt det, har ikke hun et egentlig valg.

Det å belyse kvinnerelaterte problemområder i mannsdominerte samfunn skulle gjennom hele karrieren være i Løkkebergs søkelys. I «Åpenbaringen» behandler hun det på sitt mest filmatisk spartanske, noe som føles naturgitt av spinkle produksjonsrammer med en innspillingstid på drøye to uker. Men selv om rammeverket er realistisk, er Løkkeberg allerede her tydelig opptatt av bildene mer enn ordene. Filmspråket er gjennomført i en intimitet og råskap. Det er lett å ane kunstneriske ambisjoner bak hvordan kamera beveger og stanser for å ramme inn Inger. Påfallende ofte stanses det ved vinduer eller speil. Det er hun som iakttar seg selv eller andre, hvor hun ser en type virkelighet som ikke kan påvirkes. Speilet forteller også symbolsk om forventninger til å se skjønnheten i en kvinne, men foran hennes speil ser verken vi eller hun et eksemplar av klassisk, feminin skjønnhet. Vi ser en moden og overvektig kvinne som er fjernt fra idealene de fleste ønsker å se reflektert av speilet.

På hotellet ser hun ut av vinduet mot havet. Der ute er noe større enn den virkeligheten som vanligvis omslutter henne, eller den som reflekteres i speilet. Når hun blir med det yngre paret på båttur, er det som hun livner til av sjøens luft og frihetsfølelse. En av filmens fineste scener finner sted på en øy i samtale mellom Inger og Vibeke Løkkebergs karakter. «Jeg kjenner ingen. Jeg bare ser hva de har», sier Inger før hun åpner seg uventet og direkte om egen seksualitet på måter hun aldri har gjort før. Fordi hun alltid har vært gift. Det er vakkert og trist både for hva som sies, men også hvordan det formidles av regi og skuespill. Løkkeberg er dyktig i disse øyeblikkene, og det er flere av dem i «Avsløringen». De fleste involverer Marie Takvam som Inger. Både gjennom hva hun sier og ikke minst hvordan hun sier det. Her vises en helt spesiell sårbarhet som samtidig rommer snev av en sterkere personlighet. Selv om Inger kan virke fortapt i egen tristesse, har hun en iboende nysgjerrighet eller sult på nytelse. Men hun har problemer med å stå i det, noe som særlig vises i en scene hvor hun ringer hjem til ektemannen fra en telefonkiosk ved hotellet for å fortelle hvor fantastisk det er der. Hun har da solbriller på, som om mannen gjennom telefonrøret kan se på øynene at hun lyver.

En annen minneverdig scene skjer tidlig under «ferieoppholdet», hvor Inger tilsynelatende kutter seg til blods ved vinduet. Dette skjer like etter at hun har gått inn feil leilighetsdør, bare for å se at det unge naboparet har sex. Hun vender tilbake dit, vel vitende om hva de gjør, for å vise frem den blodige armen som likevel ikke er blodig. Hun er i en psykologisk tilstand som gjør at hun ikke lenger kan stole på hva hun ser, og vi kan ikke stole på filmens subjektive bilder når de kommer fra hennes perspektiv. Filmens bilder gjøres fysisk utydelige analogt med hennes tanker, og det virker betimelig å tenke at hun fantaserer om selvskading som direkte konsekvens av en psykisk ustabil tilstand forårsaket av mangeårig undertrykkelse.

Som feministisk filmskaper, må «Åpenbaringen» ha vært et tydelig innlegg til 70-årenes kjønnsrolledebatt, og det kom fra en ung kvinne (Vibeke Løkkeberg var tidlig i 30-årene) gjennom et kompromissløst forfallsportrett av en langt eldre kvinne. Kvinnen vises som et objekt, men ikke seksualisert, fordi hun fremstilles som utdatert eller irrelevant i det mannlige blikket. Samtidens reaksjon på filmen handlet også mye om hvordan den viste kvinnekroppen på uvant måte, noe som kan sies å understøtte filmens litt konfronterende idé i møte med de sementerte idealene. Men ikke dermed sagt at «Åpenbaringen» har tapt særlig relevans med tiden. På motsatt side har den nå dobbel relevans, hvor vi både kan lese den som produkt av 70-årene med nåtidens kunnskap om datiden, i tillegg til at vi ser den i lys av vår egen tid. Selv om skildringer av kvinnelig seksualitet, inkludert de eldre, er blitt noe mer utbredt og mindre tabubelagt, er det fortsatt langt fra typisk moderne problemstillinger og bilder som Løkkeberg eksponerer oss for.

Det skal likevel ikke underslås at «Åpenbaringen» er et produkt av sin tid i den forstand at det finnes en klar forankring i den sosiale hverdagsligheten som jo preget norsk filmproduksjon i overkant mye gjennom 70-årene. Det er en grå- og brunstenket estetikk med eim av kjøkkenbenkrealisme, der heller ikke fotograferingen av kvinnekroppen er noen glassklar estetisering. «Åpenbaringen» formes av virkeligheten, men samtidig er det i Løkkebergs visjon kortere vei enn vanlig fra skildringen av realismens forfall i det fysiske, og over til det åndelige.

At Løkkeberg lanserte «Åpenbaringen» to år etter Chantal Akermans banebrytende og hyllede «Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles», er mest sannsynlig en tilfeldighet. Men det finnes noen overhengende berøringspunkter som vekket tydelige assosiasjoner, samtidig som Løkkebergs film naturligvis ikke kommer med samme kunstneriske vyer, gjennomføringskraft eller radikalitet. Spilletiden på bare 81 minutter er også et signal om det.

Likevel er dette en ganske bemerkelsesverdig og sterk norsk debutfilm, som fra et tydelig feministisk filmkunstnerisk perspektiv tematiserer og skildrer hverdagslivets monotoni og kvinneundertrykkelse med modig kraft. Det er også en virkningsfull fremvisning av ekteskapets uutholdelige likegyldighet – i et filmverk som på flere plan går inn i det betente, sosiale og nære med både politisk og filmpoetisk slagside.

Artikler om andre norske filmer:

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑