«Den stygge stesøsteren» (2025)

Body horror? Ja, takk! Eller la oss for anledning kalle det kroppsskrekk. For via vår egen (og debuterende!) Emilie Blichfeldt får vi endelig stiftet bekjentskap med den dristige sjangerkunsten på norsk, som et frekt og friskt pust i en nokså smal nasjonal skrekkfilmtradisjon som har trengt den type tilskudd. Da har jeg naturligvis ikke glemt at Joacim Trier hadde en fot innom samme subsjangerlandskap med fenomenale «Thelma» for noen år siden, men Blichfeldt trekker det enda nærmere kjernen – mot det bitende og makabre i et direkte kroppslig oppgjør. Der Trier brukte kroppslige reaksjoner i en mer subtil forestilling av undertrykkelse og seksualitet med lavmælte, psykologiske skrekk- og thrillertoner i «Thelma», er Blichfeldt mindre subtil og mer dratt mot ekstremiteter og prangende tydelighet, noe som harmonerer godt med at historien jo henter næring fra eventyrenes verden, som typisk undervurderes for sine mørke og makabre sider. Dette er altså den kvinnelige, norske filmskaperens etterlengtede og groteske omarbeidelse av Askepott-historien.

At «Den stygge stesøsteren» lanseres relativt kort tid etter Coralie Fargeats sensasjonssterke body horror-verk «The Substance», kan lett tenkes å være en ulempe fordi det er en uoppnåelig standard for en debuterende norsk spillefilmregissør. Men at et bredt internasjonalt kinopublikum allerede har blitt herdet av Fargeats grensepushende (i mainstream-kontekst) kroppsskrekk, kan like mye ha vekket økende sult på enda mer urovekkende bilder av kroppslige transformasjoner og forfall. De siste årene har også subsjangeren, som ble særlig popularisert av David Cronenberg på 80-tallet, fått betydningsfull medvind i kraft av Julia Ducournaus «Raw» og «Titane» (som attpåtil vant Gullpalmen) og ikke minst altså «The Substance» som befestet posisjon som allemannseie med Oscar-nominasjon for beste film. Og det skal sies at «Den stygge stesøsteren», til tross for sine avanserte vemmeligheter, virker mer dempet og mindre radikal enn Fargeats film.

I begynnelsen rekker jeg imidlertid å kjenne på en liten uro. Er det ikke litt tamt? Når skal filmen ta fyr? Foruten de rosakledde fortekstene som legger seg med lekker, kitchy-estetisk form over bildene, og som viser at Blichfeldt umiddelbart ikke er redd for å trampe ut i det glorete, dramatiske og selvbevisste, kjenner jeg en begynnende, indre alarm. Det tar nemlig noen minutter før jeg forsvinner fullstendig inn i universet. Det estetiske i foto og scenografi, er mer grått og ordinært enn jeg forventet. Ser filmen litt for billig og enkel ut? Det er kraften eller saften i musikk og lyd som mer enn bilder og foto høyner den umiddelbare opplevelsen.

Men så viser det seg heldigvis at jeg har vært i overkant utålmodig og sulten på sjokkeffektene som forhåndsomtalen har reklamert med. Og det er jo ikke det at den illevarslende atmosfæren ikke er til stede fra første minutt. I sannhet tar det vitterlig heller ikke lang tid før det blir vondt – og godt – for første gang. Og da blir også «Den stygge stesøsteren» nøyaktig så underholdende, leken og giftig som man kunne tillate seg å håpe.

Det hele åpner med at Elvira (Lea Myren), lillesøsteren Alma (Flo Fagerli) og moren (Ane Dahl Torp) ankommer kongeriket Swedlandia fordi sistnevnte skal gifte seg til antatt rikdom med en eldre og enslig godseier (Ralph Carlsson) som bor sammen med den vakre datteren Agnes (Thea Sofie Loch Næss). Derfra blir et plutselig dødsfall det som igangsetter en dominoeffekt av kroppslige skrekkeligheter, noe Blichfeldt serverer oss både blodig og sprellende på tallerkenen. Fordi: Når begge parter oppdager at ingen av familiene egentlig har penger, vokser desperasjonen særlig i Ane Dahl Torps stemorfigur som plutselig ser døtrene som eneste vei mot rikdom som umulig kan oppnås uten å hekte seg på menn.

Problemet er at hun ikke ser på barna sine som merkbart attraktive eller vakre. Alma er for ung («hun har ikke engang begynt å blø!»), mens Elvira er småtjukk, bruker tannregulering og har en mindre velproporsjonert nese. Det siste er det første moren tar regi for å korrigere. Det fører også til filmens første genuint grufulle sekvens, på samme tid som det vises at Blichfeldt er ute etter å ha det gøy. I den nevnte scenen som er like festlig som den er skremmende, skal nesen hamres til perfeksjon akkurat som satiren hamres like hardt ned like foran de skremte øynene våre.

I «Den stygge stesøsteren» er ikke en kvinne interessant eller verdifull før hun har fått korrigert utseendet til å vekke interesse eller begjær fra mannen. Koste hva det koste vil, bokstavelig talt. Og besettelsen om å oppnå kroppslig perfeksjon blir for Elvira så altoppslukende at hun velger å svelge et bendelormegg, noe som skal gjøre at hun kan spise akkurat så mye kake og annen mat hun vil samtidig som hun vil krympe i fysisk størrelse.

Det er umulig å komme utenom Lea Myrens slående og unike tilstedeværelse som Elvira. For de av oss som har sett hennes kraft- og sjelfulle opptreden i det energiske, Østfold-baserte tv-serieverket «Kids in Crime», er det ingen overraskelse at hun er det perfekte valget til den fysisk og emosjonelt drivende hovedkarakteren i «Den stygge stesøsteren». Myrens ansikt er alene spennende nok til at kamera kan lene seg granskende på det som en løsrevet kvalitet, men det handler jo også om hvordan Myren rent faktisk bruker ansiktet og fysikken inn i rollen. Hun har en herlig og naturgitt vilterhet fra ytre uskyldighet under et «stygt» ytre, til å vise en hemsk vrangside av reell stygghet på utsiden når filmen vokser til det virkelig monstrøse. Og ikke minst er hun helt innforstått med filmens mørke tone av ertende glimt i øyet, noe som også gjelder for birollene rundt henne.

På motsatt side kunne jeg, fra mitt kinosete på bakerste rad, nok vært bedre forberedt på samme mørke tone. Isteden satt jeg med en umotivert forventning om et univers som var mer utbredt svøpt i tåkete, trolsk og eventyrdrømmende estetikk. Blichfeldts tilnærming har riktignok også slike elementer, men samtidig er den rotfestet i et semi-hverdagslig uttrykk som er grått og upolert. Det er mer kostymeringen og til dels scenografien som sørger for å distansere oss til en alternativ verden. Underveis fikk jeg, utover Dario Argento- og David Cronenberg-assosiasjoner, fornemmelser av å befinne meg i en light-versjon av et Walerian Borowzcyk-landskap. Et viltvoksende sted der det groteske og erotiske får gro i hverandre med fysiske og kroppslige skrekk-forestillinger fra gjørmete jord. Det som vokser frem er imidlertid også malerkunst-inspirerte, klassiske og tidløse iscenesettelser som opphøyer det frastøtende til noe styggvakkert og interessant å se på. Og ikke helt ulikt Borowczyk, er det som Blichfeldt pakker egen film inn i et materiale av kløende ull. Det er mer enn mildt ubehagelig, men heller ikke så vondt at man vil skrape seg til blods i distraksjon fra vemmelighetene. Uansett: Blichfeldts demonstrative og unorske dristighet viser spennende tendenser eller vilje til å provosere. Eller i hvert fall rører hun uvanlig sterkt krydder ned i gryta. Det gir en distinkt og frisk smak, og det kommer fra en debutant som viser at hun både vil og kan skape noe filmkunstnerisk potent!

«Den stygge stesøsteren» retter blikket mot ytterligheter, og fryder seg med å porsjonere ut kroppslige detaljer enten det er oppkast, blod, innvoller eller sæd. Subtilitet har aldri vært body horror-tradisjonens fremste kjennetegn, og det finnes heller ikke mye av her. Filmen er bevisst overdrevet, noe som også gjelder i en feministisk samfunnskommentar som tematiserer skjønnhetsidealer på linje med «The Substance». Likevel er det estetisk, og i størrelsesnivå, to ganske ulike filmer. Men et moment begge har fordelaktig til felles er i anvendelsen av lyd- og lydeffekter for å maksimere effekten av grusomhetene. Lyddesignet i «Den stygge stesøsteren» er justert til nær perfeksjon for å promotere kvalmende ubehag i kroppslige lyder, enten det er med slafsing av spaghetti i badekaret eller rumling fra en bendelorm i magen. Men lyd er også musikk, og musikken i «Den stygge stesøsteren» er strålende. Det synthbaserte lydsporet med Kaada og Vilde Tuv bak spakene, blir en fortryllende kvalitet som modernistiske vridninger som virker inspirert av Goblins arbeider for Argento.

Innen body horror er det naturlig at mye oppmerksomhet går mot effektene, men like essensielt er det å skape spenningssitrende ubehag i forventningene til hva som skal skje. I «Den stygge stesøsteren» er det egentlig heller ikke veldig mange grafiske gore-eksplosjoner som viser massive kroppsskrekk-tablåer. Isteden handler mye om den bitende eller giftige stemningen, og ikke minst oppbygningene til hva som kan ligge rundt neste korsvei. For eksempel med den romsterende lyden og bølgene i kroppen fra ormens bevegelser som vi vet på et tidspunkt skal finne en vei ut. Eller når vi forstår at tærne til hovedpersonen skal kappes over med kjøttøks. I disse sekvensene er filmen god til å trekke ut forventningens ubehag mens vi venter på noe forferdelig, uten å vite nøyaktig når og hvordan det vil skje.

«Den stygge stesøsteren» er særlig sterk i oppoverbakke. Det vil si de litt ertende og atmosfæriske sekvensene i forkant av det grafisk ubehagelige. Men når det først smeller, blir også kroppsskrekk-vemmelighetene satt opp og demonstrert på nivå som kan tåle sammenligning med mye av subsjangerens beste.

Og tenk at én av nåtidens aller mest spennende og velgjorte kroppskrekk-filmer, vil bli sendt rundt i verden med norsk avsender i første forsøk. Dette er Emilie Blichfeldts gullbillett som raskt bør sette henne i posisjon til å lage kommende sjangerfilmer på veldig mye høyere budsjett. For de mindre begrensningene som finnes i «Den stygge stesøsteren», skyldes først og fremst manglende ressurser – ikke manglende talent.

Skjønnhet og smerte henger sammen, i virkeligheten som i eventyrene, og dermed også i Emilie Blichfeldts uforlignelige «Den stygge stesøsteren». Og merk: Dette er den type film du helst vil oppleve på kino. Hvorfor? Fordi det å kjenne på kroppen den kollektive responsen fra kinosalen i møte med voldsomhetene, vel, det gir filmopplevelsen en ekstra dimensjon som er verdt mye mer enn inngangsbilletten.

Andre norske filmer på Speilet: