Jean Pierre Melville skulle bli en betydningsfull fransk filmskaper over de neste tiårene, og det begynte i det stille med debutverket «Le Silence de la Mer» i 1949. På det tidspunktet var Melville i begynnelsen av 30-årene, uten filmerfaring, men med livserfaring som jødisk motstandsmann under 2. verdenskrig og med lidenskap for å lage film over samme tema. Et egnet materiale fant han i en roman med samme tittel skrevet av Jean Bruller under pseudonymet «Vercors». Det handler om en tysk offiser, Werner von Ebrennac, som blir innkvartert hos en eldre fransk mann og hans niese i en liten landsby. Derfra er filmen en skildring i karakteristisk stillhet, som representerer husmedlemmenes passive motstandskamp. Det handler om å tie i hjel den tyske offiserens uvelkomne nærhet og okkupasjon.
I denne konteksten blir motstandskamp fremstilt med alternative mulighetsrom, når sabotasje eller vold er utelukket. I Frankrike er, naturlig nok, den tyske okkupasjonen under krigen et nasjonalt traume. Da «Le silence del mar» utkom i 1949, tett på krigens ende, må betennelsen ha sittet enda sterkere i folket. Det samme folket som skulle ta inn filmens tematisering og innhold. Jeg har alltid vært fascinert over filmer som allerede på 1940-tallet skildrer krigen, da det uunngåelig gir et tidsnært og dermed semi-dokumentarisk blikk på datidens ferske oppgjær, som en dimensjon senere filmatiseringer basert på samme historier aldri kan få. I «Le silence del mar» er det særlig interessant å se den humaniserende og komplekse portretteringen av den tyske okkupanten, nazisten, som står i franskmennens stue i en høflig, nesten sympatisk forestilling.
Melvilles film har en enkel, men virkningsfull konstruksjon. Det er en setting som for det meste avgrenses til én lokasjon: Huset og stuen der Werner von Ebrennac møter den eldre mannen og hans yngre kusine. Faktisk utspiller filmens drama seg i den virkelige forfatterens stue, der han skrev romanen som Melvilles drama baserer seg på. Det er en finurlig, triviell opplysninger, men som også kan tas til inntekt for filmens autentiske tone. Mannen, som også er filmens fortellerstemme, sitter typisk i et hjørne av stua med en bok i fanget og en pipe i munnen. Ved siden av sitter kusinen og kikker ned på håndverket hun jobber med, og sjeldent opp på den tyske offiseren som har slått seg ned i huset. På veggen tikker det i en klokke, og ofte er det eneste lyd som avbryter stillheten som alltid oppstår om ikke den tyske offiseren selv snakker. Werner von Ebrennac er ikke direkte nedlatende, og plager ikke franskmennene. Han snakker om at han har respekt for de som elsker eget land. Videre holder han til dels lange monologer, gjerne om musikk og litteratur.
Vi får ofte direkte adgang til den aldrende franskmannens faktiske tanker fordi han er fortellerstemmen. Melvilles bruker voice over som et sentralt virkemiddel her, og fortellerstemmen innrettes på måter som fører til en introspektiv tone. Den allvitende fortelleren reflekterer kontinuerlig over egne observasjoner og tilhørende tanker; det er indre monologer som vi, i motsetning til Werner von Ebrennac, får fri tilgang til. Grepet tydeliggjør nyansene i den fiendtlige, stille motstandskampen, og avslører at de begge er utstyrt med samme kompleksitet som den tyske offiseren. Samtidig gir fortellerstemmen filmen en særegen, poetisk flyt. Innimellom avslutter også filmens karakterer fortellerstemmens påbegynte setninger. Melville viser en slags sofistikert form for lekenhet som virker kledelig for filmen.
Det er en tydelig minimalisme som ligger til grunn for «Le Silence del Mer». Melville skulle jo også i senere filmer bruke minimalisme, og stillhet, som virkemidler – inkludert innen krimfilmene han skulle bli mest kjent for. Tenk for eksempel på byggingen og iscenesettelsen rundt Alain Delons hovedfigur i krim-mesterverket «Le Samouraï», eller den eksepsjonelle kuppsekvensen over rundt tjue minutter i «Le Cercle Rouge» uten dialog. Det er likevel en annen form for stillhet som uttrykkes her, og som naturligvis blir en organisk del av filmen fordi stillhet er de to karakterenes eneste mulige våpen i den personlige motstandskampen. Minimalismen i denne filmen vekker sterkere assosiasjoner til Robert Bresson, som jo var kjent for å gi det usagte tyngde gjennom å fokusere på indre krefter i mennesket. Gjerne i tilknytning til moral og eksistensielle spørsmål, og med en filmatisk formidling fri for melodrama. Bresson var også en fremtredende filmskaper når det kom til bruk av lyd (og fravær av lyd). Disse elementene er også klart gjennomsyrende for Melvilles arbeid i «Le Silence del Mer».
Det er en intim film, lukket inn bak dører i mindre rom, noe som også gir Melville trangt, teatralsk spillerom. Det oppstår naturlig en klaustrofobisk atmosfære, noe som også legger opp til et fysisk nærvær mellom karakterene som ikke kan komme bort fra hverandre. Innimellom er det tydelig at kamera plasseres lavt for å vinkle bildene av særlig den tyske offiseren på måter som skal fremheve en maktubalanse. Det er også umulig ikke å tenke på huset, eller stuen, som metafor for Frankrike med Werner von Ebrennac som metafor for hele den tyske okkupasjonen. Han er ikke en gjest, og går direkte inn i stuen samtidig som han banker på, uten å vente på svar
Filmen er fotografert av en ung og uprøvd Henri Decaë, som senere skulle bli en av de mest innflytelsesrike fotografene i fransk film, inkludert for Jean-Pierre Melville. Det fruktbare samarbeidet startet her, hvor de presser frem en særegen og «enkel» estetikk av statiske og nøye komponerte bildekomposisjoner på nær Ozu-vis. Kamera beveger seg sjeldent og gir tid for oss til å fokusere på ansiktene, men samtidig tilføres billedlig dynamikk i kameravinklinger og bruk av rom.
«Le Silence de la Mer» illustrerer hvordan det spesifikke kan fungere universelt. Melvilles håndtering av det å yte motstand, av etiske refleksjoner og fokusering på humanisme innenfor konflikter, har ikke sluttet å resonnere med et nytt publikum. Det dempede uttrykket virker heller ikke fremmedgjørende på en datert måte, men snarere som et kunstnerisk grep med tidløs effekt. Særlig i hvordan bruk av lyd, eller bevisst fravær av lyd, formidles stilsikkert og virkningsfullt når stillheten legger seg som en tåke over menneskelig interaksjon. Dette er Jean-Pierre Melvilles første spillefilm, og sporene av hans kontrollerte, presisjonssterke skildringer av moralsk ambivalens, som med tiden skulle bli til en bredere kunstnerisk visjon for Melville, er synlig til stede i dette spennende, minimalistiske startpunktet.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar