«Bad Influence» (1990)

Noen filmer er mer et produkt av sin tid enn andre. «Bad Influence» har et vannmerke på seg fra tidlig 90-tallet som er umulig å gnikke vekk. Fra åpningsbildet fanges vi av en klam stemning i estetikk og tone, gjennom musikk og lyssetting, som arketypisk for en erotisk thriller fra den spesifikke perioden som filmen er skapt av. Navnene på rollelisten gir samme pekepinn. Fortell meg at Curtis Hanson i 1990 lagde en film med Rob Lowe og James Spader, og jeg skulle fortalt deg at det kom til å være en variant av erotisk thriller. Og det er nettopp det «Bad Influence» er.

Manuset ble ført i pennen av en ung David Koepp før han senere skulle levere enda bedre manusark til kapasiteter som Steven Spielberg, Brian De Palma, David Fincher og Steven Soderbergh. Her handler det om en suksessrik, men også konfliktsky, finansanalytiker i Michael (spilt av James Spader) som har sine utfordringer både i jobb- og privatliv. Alt endrer seg når han introduseres for Alex (Rob Lowe) som i første møte redder ham fra en ubehagelig episode på en bar, noe som bygger en relasjon og tillit som etter hvert skal brytes brutalt ned. Alex er omgjengelig og karismatisk, men det skal vise seg at han også er en slags sosial kameleon med ekstremt manipulerende egenskaper. Det bruker han til å lokke Michael inn i en dekadent sfære med spennende og livsnytende kvelder. Men til hvilken pris for Michael, som frem til nå har trivdes best med å ta trygge og kontrollerte valg i livet? Herfra blir filmen et studie i et maktspill innenfor et overfladisk mikrokosmos, der Rob Lowe blir djevelen på James Spaders rygg. Alltid klar til å lede ham impulsivt mot nye fristelser, men med ubehagelige konsekvenser.

Jeg tenkte tidlig på dette som en light-versjon av en erotisk thriller der «Basic Instinct» møter «Wall Street». Filmen kaster oss inn som voyeur til et ambisiøst og frekt finansmiljø med blikkene festet mot suksess og status. Samtidig er tonen sensuell og manipulerende, med introduksjonen av et farlig maktspill som riktignok foregår mellom to heterofile (i hvert fall tilsynelatende) menn. Det erotiske kommer derfor mest til syne som avstikkere, men det fører også til minst én filmatisk potent sekvens. Den foregår i et lidenskapelig øyeblikk bak persiennene, hvor fotograf Robert Elswit spiller stemningsfullt på lyset som glipper inn i det mørke rommet via persiennene til en noir-aktig effekt. Elswit bygger scenen intimt og elegant inn med diffus lyssetting og skarpe skygger, mens James Newton Howards musikk har den passende, pulserende kvaliteten som harmonerer med samme sensuelle thrilleratmosfære. Det er veldig langt fra Howards beste og mest minneverdige komposisjon, men det er såkalt funksjonelt og veltilpasset filmens idé om å forene det mystiske og sensuelle.

Curtis Hanson er som regissør også mer god på en håndverker-aktig måte enn som auteur, dog har jeg også sett på ham som ganske undervurdert når alt skal måles etter anerkjennelse. I «L.A. Confidenial» trakk han jo noir-elementene videre til å skape en helstøpt, moderne noir-klassiker. Om vi skal forholde oss til Hansons filmografi, er det klart mer nærliggende å trekke en linje tilbake fra den psykologiske thrilleren (og Hitchock-pastisjen) «The Bedroom Window» fra slutten av 80-tallet. I «Bad Influence» har Hanson trukket seg tilbake til soverommet og skrudd av lyset. Det er et mørkt og nihilistisk maktspill som ofte ikke tåler dagens lys.

I den dekadente, finansielle og nihilistiske verdensbyggingen kommer her også assosiasjoner til Bret Easton Ellis under taket i de tomme livene og velutstyrte storbyleilighetene. Noen av figurene (og skuespillerne) kunne vært trukket ut av både «American Psycho» og «Less Than Zero», kanskje spesielt Rob Lowe. Men til slutt blir likevel «Bad Influence» litt for preget, og begrenset, av en uvilje til å dyrke portretteringen av farlige frister i det overfladiske L.A-livet. Det er merkbart at Hanson aller helst vil lage en genuint spennende film, men uten å ha et godt nok materiale til det. Narativet er rett og slett ikke stramt nok. Isteden får maktspillet mellom Lowe og Spader mest fokus og plass, men det er en strikk som ryker i alle overgangene.

Men filmen har noen spennende tendenser, og er langt fra et dårlig eksempel som illustrasjon på det tidlige 90-tallets fascinasjon for såpeglatt og urban luksus mellom finans og fristelser. Spader og Lowe er dessuten gode valg, og det er mulig å spinne videre på førstnevnes viktige «Sex, Lies, and Videotape» året i forkant og frem til «Bad Influence, som en annen mann i skvis mellom moral og lyst under alternative tematiseringer av manipulasjonens kraft. Det er til å forstå at «Bad Influence» ikke lenger ligger lett tilgjengelig på alle lepper, men i retrospekt står den seg i minste som et fascinerende tidsdokument over en tid, estetikk og filmtype som Hollywood langt på vei har forlatt. Dessverre.