«The Cat» (1988)

Åpningsbildet viser to glinsende kropper i et øyeblikk av svettende og lidenskapelig sex. Er dette én av mange middelmådige erotiske thrillerne, eller de sleazy europeiske krimfilmene på lavt budsjett fra 80-tallet? Nei. «The Cat» (eller «Die Katze» som er originaltittelen), er snarere en eksepsjonelt intens ransfilm med et sterkt psykologisk driv. Og den er veldig god!

Med tekst over bildene blir handlingen tidfestet og lokalisert til Düsseldorf, 1987. Rammehistorien er et storstilt bankran. To menn bryter seg inn i en bank, tar gisler og forlanger tre millioner tyske mark. Men det finnes også en tredje person, lederen, som befinner seg på utsiden. Fra et hotellrom rett over gaten, utstyrt med walkie-talkie, kikkert og avlyttingsutstyr, overvåker han begivenheten og omgivelsene med falkeblikk. Det er Probek, spilt av Götz George, som er hjernen bak operasjonen – og kvinnen han delte seng med i åpningssecenen viser seg å være bankdirektørens kone. Han er hele tiden det ene, nødvendige steget foran politiet som utgjør filmens sekundære perspektiv.

Basert på en roman av Uwe Erichsen, har regissør Dominik Graf gjort en adaptasjon som utnytter flere filmatiske redskap i byggingen av et fundament som reiser opp et intenst, cinematisk spenningsplott. Kameraarbeidet er ofte statisk og observerende, men med innslag av mindre og presisjonsrike innstramminger som hinter om at lite er overlatt til tilfeldighetene. Det kommer også til uttrykk i posisjoneringen av kamera vs. karakterene, hvor Graf søker dynamikk og psykologisk spenning gjennom bruk av fysiske rom og avstander. «The Cat» handler om makt, isolasjon og kontroll – og filmen viser det med en kompromissløs komposisjonert bildebruk. Er det ikke en flik av Michael Mann i alt dette?

Selv om handlingen og den høye intensitetgraden også kan påminne om den sjangerdefinerende ransfilmen «Dog Day Afternoon» fra 1975, er «The Cat» betydelig kjøligere temperert. Hovedpersonen i «The Cat» er også en iskald manipulator i kontrast til Al Pacinos figur som drives av emosjonelt kaos i Lumets film. Her er det meste kontrollert i hva som gjøres, noe som også overføres til hvordan det iscenesettes.

Klippingen er også langsom, dog aldri treg. Analogt med et minimalistisk lydspor, gir filmen også plass til observasjoner, som igjen gir plass til tvil og nerve. Det er i den tvilen, og i den nerven, at Graf holder oss på den berømte stolkanten. Det er en filmskapende presisjon som ligger bak filmens kontinuerlige, psykologiske driv og intensitet. Det gir en perfeksjonert balansert rytme, uten dødpunkter, selv om filmen lenge kan virke uspektakulær. For «The Cat» bærer klart preg av realisme, inkludert i det dempede visuelle uttrykket som fanger noe litt hverdagslig, deriblant et skuespill som preges av ordinære ansikter som agerer troverdig. Filmen er også innspilt tett på murens fall, og har uomtvistelig en estetikk av gråhet som speilbilde av samfunnstilstanden. Det er matte farger som beige og grått, slitte overflater og en generelt nedtonet fargepalett som også uttrykker noe mer generelt om Vest-Tyskland på slutten av 1980-tallet. I «The Cat» kan det meste av scenografi fremstå som uinspirert, men derfor snarere tvert imot veldig inspirert. Bygningene, parkeringsplassen, interiøret i banken, kontorlandskapet – alt presenteres i et virkelighetsnært gråskjær med flatt belysning for å understreke noe slitent, rutinemessig og i hvert fall uglamourøst.

Men om filmen kan beskrives som uttrykksmessig monoton, og attpåtil har et begrenset geografisk spillerom å boltre seg i, gjør det likevel ikke at filmen føles flat eller ensformig. Og det koker igjen ned til at Dominik Graf har konstruert filmens fortelling tilsvarende kontrollert, effektivt og nådeløst som Probek har styrt ranet fra sin utsiktspost.

Det åpner altså med en lidenskapelig sexscene, som kan virke stilistisk løsrevet fra det som skal komme. Men Graf skyver ikke energien til side, den snarere omdannes til nye energiformer i det som skal forbli filmens hovedsetting – bygningskomplekset som huser banken som blir åstedet for ranet, og med hotellet vis-á-vis der filmens kriminelle mastermind, Probek, orkestrerer alt.

Og det aller mest slående med «The Cat» er igjen hvor gjennomført og kontinuerlig intens og medrivende den oppleves uten å ty til overdramatiseringer. Det er et konstant trykk fremfor gjentatte eksplosjoner og actionsekvenser, og det er en story som byr på kriminelle vendinger fra et velskrevet, spenningsoppbyggende manus. «The Cat» er mye mulig den beste europeiske thrilleren du knapt hadde hørt om fra før.

NB! Filmen er blitt tilgjengeliggjort i fantastisk blu-ray-utgave av Radiance Films (bildene i artikkelen er hentet fra den utgivelsen).