«The Rock» (1996)

Sommeren 1996. Jeg var 14 ½ år. I perfekt alder til å elske lyden og bildene av en episk actionfilm som «The Rock» på kino. Og gudene skal vite at det gjorde jeg!

Jeg var naturligvis ikke alene om å bli truffet av de filmatiske kraftsalvene fra Jerry Bruckheimer og Don Simpson. Filmen ble 1996s fjerde mest innbringende kinofilm, kun overgått av andre enorme blockbustere i «Mission: Impossible», «Twister» og «Independence Day». Til sammen er det en kvadrupel som illustrerer godt det blockbuster-sterke tiåret som var 90-tallet. Og er ikke, når alt kommer til alt, «The Rock» den av disse som står seg aller stødigst i dag? Er det ikke ganske bred enighet om at denne fort er 90-årenes beste Hollywood-actionfilm, og dermed av det beste som fortsatt er gjort i sjangeren?

Nicolas Cage kom til «The Rock» som nyfødt Hollywood-stjerne med tildelt Oscar-statuett for «Leaving Las Vegas» året i forveien, mens han selv brukte filmen til gjenfødelse som 90-tallets store actionskuespiller. Med «The Rock» som startpunkt og «Con Air» i samme fotspor, skulle Cages særegne ansikt og persona uventet knive med Bruce Willis, Harrison Ford og Sylvester Stallone i å være Hollywoods friskeste actionfilm-ikon for en ny epoke. Her fikk han også et populært og karismatisk selskap av veteran og Bond-legende Sean Connery, og til sammen utgjør det en casting som definitivt er én bit av forklaringen på suksesshistorien. Men det er langt i fra alt.

«The Rock» var like mye et heftig statement fra produsent Jerry Bruckheimer, og en milepæl i hans mektige produsentvirke som skulle dominere og definere amerikansk actionfilm gjennom en årrekke. Ja, til og med fargelegge datidens popkultur. Han hadde jo allerede levert noen bemerkelsesverdige hits gjennom 80-tallet i samspill med sin medprodusent Don Simpson (som døde like før «The Rock» kom ut). Jeg tenker på «Flashdance», og spesielt «Top Gun». Det var Bruckheimer som ga det essensielle startskuddet for Tony Scotts regissørkarriere på sistnevnte, men det var også Scott/Bruckheimer som snublet kommersielt med «Days of Thunder». Det gjorde at Bruckheimer som merkevare gikk en usikker tid i møte inn på 90-tallet. Men etter noen år, og via «Crimson Tide», «Bad Boys» og «Dangerous Minds» (alle populære filmer), traff alt et nytt klimaks med «The Rock». I den rekken med Michael Bay som regissør.

Hvorfor ble det en suksess?

Det er naturligvis noe formularisk og kalkulert i filmens konstruksjon for å treffe et bredt kinomarked. Men det gjelder for enhver kommersiell produksjon, og nesten ingen lykkes. Historien her virker særlig modellert etter «Die Hard», og føyer seg inn i datidens popularitetsbølge av high concept-sjangerfilmer; actionfilmer med romslige budsjett som tillater seg å rendyrkede et fengslende konsept. Året før hadde man sett det i «Die Hard with a Vengeance», og året før det igjen hadde man bussen i «Speed». I «The Rock» er kikkertsiktet rettet mot Alcatraz, det berømte fengselet på klippeøya i San Francisco-bukta. I filmen blir det nedlagte fengselet, som for lengst er blitt en turistattraksjon, beleiret av en større gruppe militære ledet av brigadegeneral Francis X. Hummel (Ed Harris). I dyp frustrasjon over myndighetens manglende anerkjennelse de falne soldatene som har utført heltemot i hemmelige militæroperasjoner, er det en lojal gruppering av marinesoldater som tar 81 turister som gissel og krever utbetaling av 100 millioner dollar til familiene til de falne soldatene. Hvis ikke, vil de avfyre kjemiske raketter ladet med nervegassen VX mot hele San Francisco.

Det er premisset for det som raskt utvikles til en høyoktan actionfilm. For «The Rock» er velsmakende brød og underholdende sirkus. Og det er Nicolas Cage, som umiddelbart stikker hodet frem med sin karakteristiske aura i en biokjemiker; han blir fisken på land som utilpass må ut i en actionpreget kamp mot bevæpnede terrorister. Cage, som Stanley Goodspeed, er på alle måter en usannsynlig actionfilmhelt – og han representerer muligens den nødvendige biten av originalitet som filmen ellers ikke har for mye av. Spor av annerledeshet finnes samtidig i Ed Harris’ portrett av general Hummel – en antagonist drevet av samvittighet som ikke utstråler den ensidige og hensynsløse ondskapen som vanligvis plantes i en bad guy. Det hjelper også at Harris er en drivende dyktig skuespiller. På samme måte hjelper det veldig at Sean Connerys personlighet får bra spillerom. «The Rock» er også bra fylt opp med store karakterskuespillernavn i flere mindre roller, deriblant kapasiteter som David Morse, John Spencer, Philip Baker Hall og William Forsythe.

Det er likevel det glinsende, muskuløse filmspråket som gjør filmen så oppslukende å se på. Visuelt er det definitivt tidsriktig med raske klipp og dramatiske kjøringer. Det er den karakteristiske MTV-estetikken som Bruckheimer stod i front for å bringe inn i kinofilmen, anført av nettopp filmskapere som Tony Scott og Michael Bay. Og det er kontrastfyrt fargebruk som gjerne lener seg mot glødende bilder av eksempelvis solnedganger. Michael Bay oppsøker mer enn gjerne patos, både gjennom tematikk, spill på følelser og i det tydelige formspråket. Her treffer lysstrålene nøyaktig der de skal for å gi glinsende effekter, mens det pøses på med heroisk og pulsdrevet musikk fra Hans Zimmer. Musikken brukes mye og godt, men det er både forståelig og riktig når den er så mektig og umiddelbart ikonisk. «The Rock» er filmen som løfter musikken, og det er musikken som løfter filmen. Til massive høyder der den fremdeles står skinnende og stødig.