«One on Top of the Other» (1969)

NB! Denne filmens originaltittel (italiensk) er «Una sull’altra», som internasjonalt er mest kjent i oversettelsen «One on Top of the Other». Men den kan også gå under den litt bedre (?) tittelen «Perversion Story» (som den heter på DVD-versjonen jeg eier).

I samarbeid med broren sin, driver dr. George Dumurrier en privat medisinsk klinikk i San Francisco. Under smått mystiske omstendigheter dør hans astmasyke kone, noe som utløser en relativt stor pengesum i livsforsikring som tilfaller George. Kort tid etter blir George forskrekket når han på en nattklubb blir vitne til en sensuell danser på scenen som er slående lik hans avdøde kone. Er det en dobbeltgjenger, eller kan konas dødsfall være fingert med påfølgende identitetsbytte? Men hvis ja, hvorfor? Samtidig fører disse besynderlige omstendighetene til at mistankens lys kastes over George, fordi han jo ville hatt et økonomisk motiv som mottaker av den betydelige pengesummen når kona registreres som død.

Scenen der George får øye på den mystiske kvinnen foregår på en prangende nattklubb i en sekvens som passende illustrerer regissør Lucio Fulcis intense, estetiserende og mildt erotiske ambisjon. Det er et lokale med vinrødt teppe, og bord med røde duker som danses på av halvnakne eller helt nakne kvinner. I taket er det lysrør av blått og lilla, mens det henger husker som gynges på av andre nakne damer samtidig som de dytter til oransje, blå og gule ballonger som svever gjennom det sterk fargerike lokalet. Når takbelysningen dempes, skrus lysene av en motorsykkel på fra en liten scene, og på den sitter en ny flott dame ikledd en relativt tettsittende, sexy drakt i stilig svart-hvitt. Hun tar av seg hjelmen og får blikkontakt med George, som forskrekket ser henne som et speilbilde av sin avdøde kone.

George spilles av Jean Sorel som utstråler en kontinental eleganse og sofistikert stil som kler rollen og filmen. Han er et naturlig midtpunkt som vellykket lege med makt og utseende i behold, men som ikke lenger har i behold kontrollen over den retningen livet hans plutselig er på ferd mot. Selvsikkerheten snus til usikkerhet når han ikke lenger forstår hva som egentlig foregår. Han vikler seg fast i et komplekst nett han umulig kan komme ut av, fordi han kan ikke lenger kan stole på egen intuisjon eller de angivelige bevisene foran egne øyne. Samtidig er dette nettverket også ladet med en viss seksuell spenning. George fascineres og manipuleres av spenningen omkring «den nye kvinnen», fordi hun representerer noe mer promiskuøst, noe som vekker en lyst i ham. Han tiltrekkes av mystikken i likheten og den sensuelle fremtoningen hennes, men gradvis forsterkes også en usikkerhet som ledsages av en mer fremtredende følelse av paranoia. Han føler seg lurt og bedratt, og det er en mistanke som overhodet ikke er grunnløs. Spørsmålet er om han i det hele tatt kan vinne en umulig kamp som blir å bevise egen uskyld.

Både i tematiseringen over dobbeltgjengere og identitet, og selve plottet, er det lett å la tankene fly mot Alfred Hitchock generelt og «Vertigo» spesielt. Det er heller ikke irrelevant at filmens handling foregår i San Francisco. Og til slutt handler det også om en mann som anklages for et drap han ikke har begått, og hvordan han må manøvrere i et nett av løgner og mystikk i desperat forsøk på å bevise egen uskyld. Men der Hitchcock ikke kunne gjøre annet enn å antyde en erotiserende stemning, kan og vil Lucio Fulci dyrke de erotiske elementene til å være mye mer enn en undertone. Fulci har en tilnærming som til slutt ligger tettere opp mot den kontemporære italienske sjangertradisjonen av giallo som blomstret like rundt samme tid, men der Fulci var relativt tidlig ute i 1969. Det er kanskje ingen knivdekkende seriemorder med svarte hansker, ei heller mye grafisk vold. Men konstruksjonen med et intrikat krimplottet som sys inn i et stilistisk filmatisk univers, der vi følger en uskyldig hovedpersons jakt på sannheten, plasserer den grunnleggende sett i subsjangerens ytterkant. Det handler også om prioriteringen av kamerabevegelser som søker fetisjerende mot sensuelle motiver, og som fyller bildene med blikk og stemningsbilder som hele tiden er ment å kanalisere enten fare eller seksualitet – og gjerne i kombinasjon.

Lucio Fulci har lagd en pompøs vri på «Vertigo», enda lenger enn Brian De Palma ville drømt om å strekke det. Det er en berg-og-dalbane-tur av uventede vendinger og innfall, av lettkledde damer, intriger og spenning. Samtidig er filmen heller ikke uinteressant som et stilisert dykk ned i 60-tallskulturen alá San Francisco i musikk, fargerik tidskoloritt og erotikk. Det ytre mysteriet er på sitt giallo-vis ganske banalt, selv om det samtidig kan fremstå som intrikat. Det fører til en fornøyelig halvannen time.

Jean Sorel hadde to år i forveien gjort seg bemerket i Luis Buñuels mesterlige «Belle de jour», og leverer her stødig som kjekk og forvirret lege, men uten å være spektakulær. Mer spektakulær er kanskje Marisa Mell, dels fordi (den doble) rollen krever det om overføringen av spenningen som George opplever i dualiteten skal kunne overføres til publikum. Fordi Fulci er så opptatt av å bygge en film av sensuell tilstedeværelse, står mye og faller på hennes leveranser. Og hun leverer.

Blandeforholdet av spenning og erotikk kunne likevel vært sterkere i retning av det første. Det finnes partier hvor Fulci sliter med å formulere historiefortellingen på måter som skaper den dynamikken eller fremdriften som ideelt sett burde vært enda bedre. Det erotiske fokuset trekker tidvis litt for mye saft ut av thriller-elementene, særlig i midtpartiet, men likevel ingen tvil om at Fulci har komponert bilder og stemninger som gjør seg godt på filmrull.