«Lasse & Geir» (1976)

Wam & Vennerød setter tonen for det som skulle karakterisere dem i debutverket, «Lasse & Geir», en tone som for mange i lang tid fremover skulle bli opplevd som så sur at hele filmografien er blitt gjenstand for ironisering som lenge har overskygget filmenes faktiske egenskaper. Samtidig ble den radikale, men vitale filmskaperduoen i sin samtid møtt med mye motstand for innholdet, altså substansen, og hvordan det ble uttrykt i møte med kinopublikum. Wam & Vennerød ble filmbransjens egne opprørere som gjenspeilet den opprørstrangen og outsider-posisjonen som fantes i figurene og konfliktene de ønsket å løfte frem for filmpublikum å se.

Åpningsbildet er Lasse og Geir som går mellom høye boligblokker som i dominerende og upersonlig stil ruver over dem. Blokkene settes opp som bilder på det konforme, kjedelige og undertrykkende som representerer hva de misliker i samfunnet de er en del av, og hvorfor de opprørsk roper: «Hjemmehygge! TV-kos!» osv. En mann stikker hodet ut av et vindu i en av blokkene og ber dem dempe seg, men får naturligvis en verbal skyllebøtte direkte i retur. Det er en åpning som forteller oss at Lasse og Geir både er i opposisjon mot kulturen eller strukturene som preger samfunnet, men også mot enkeltpersonene i generasjonene over dem. De har en aggresjon i seg, i hvert fall verbalt, som Wam & Vennerød umiddelbart dyrker på en måte som gjør det vrient å få reell sympati med de to hovedpersonene. Samtidig er det ikke som at Wam & Vennerød vender seg mot Lasse og Geir, for det er dels nettopp i den innbyrdes kampen mellom sympati og antipati for de to ungdommene at filmen vokser seg sterk på en interessant måte. Som de temperamentsfulle kunstnere og selvproklamerte anarkistene som Wam & Vennerød skulle bli, eller allerede var gjennom «Lasse & Geir» i 1976, er det aldri noen egentlig tvil om hvor deres sympati ligger. Det er når filmen ses gjennom perspektivet til det brede publikum, der de fleste av oss er en del av «det etablerte» eller uten å bære på ideer om anarkisme eller opprør, at det kan oppstå ambivalens – intellektuelt og emosjonelt – i forståelsen og følelsene for de to opprørske ungdommene på vei inn i voksenlivets konformitet, som de selv er mest opptatt av å distansere seg fra og markere avsky for.

Det er en scene helt tidlig i filmen som klarest utfordrer oss ved å være grunnleggende ubehagelig i presentasjonen av de to unge protagonistene. Vi er på en buss, der Lasse og Geir har satt seg på bakerste rad og åpnet hver sin ølboks samtidig som de høylytt roper ukvemsord i retning av medpassasjerende som stort sett tilhører et annet, og mer konservativt, segment av befolkningen. Det er avislesende og pent kledde middelaldrende menn, det er strikte husmødre eller anstendige eldre. Stemningen er anspent. Passasjerene styrer blikkene i andre retninger og nekter lenge å respondere på de sjikanerende meldingene som hamres verbalt ut av de to ungdommene. Skal vi egentlig føle for eller ha forståelse for disse? Her stiller også filmen oss til veggs. De fleste har sikkert selv observert fylliker eller ustabile mennesker som skaper intens uro og dårlig stemning i kollektivtransporten. Den naturlige reaksjonen er å være unnvikende. Men sekvensen i «Lasse & Geir» eskalerer når kjønnsorgan blottes for en eldre kvinnelig medpassasjer. Bussjåføren må tilkalle politiet, og Lasse og Geir kastes på glattcelle.

Ideen til hele «Lasse & Geir» skal angivelig ha kommet til Svend Wam under en busstur fra Stockholm til Oslo tidlig på 1970-tallet, da han selv erfarte hvordan to unge og fulle menn trakasserte medpassasjerene før de ble kastet ut av politiet. I dette observerte Wam noe potensielt mer komplekst enn den umiddelbare og ubehagelige oppførselen. Hva kunne være bakgrunnshistorien? Derfra må det antas at Wams tanker gikk mot en fortelling der ungdommenes reaksjon måtte kunne knyttes som reaksjon til samfunnet rundt dem. Til tross for at selve tittelen indikerer hva som står i fokus, virker likevel blikket på samfunnet rundt som minst like viktig, eller i det minste umulig å løsrive hovedpersonene fra. Det er en skildring som peker på de to ungdommenes psyke som naturgitte reaksjoner på tilstanden i samfunnet rundt dem, og at deres subjektive blikk mot dette samfunnet blir like sentralt som å vise hvor dysfunksjonelle Lasse og Geir er blitt.

Svend Wam hadde allerede gjort én spillefilm som regissør med «Fem døgn i august» fra 1973, da han like før «Lasse & Geir» møtte Petter Vennerød som ble invitert som co-regissør på prosjektet. Resten er kjent norsk filmhistorie, og dannelsen av et sagnomsust regi-samarbeid der nettopp «Lasse & Geir» staket ut kursen for et eklektisk og særegent kunstnerisk filmsamarbeid uten nasjonalt sidestykke.

Som alt annet i deres filmografi, står heller ikke debutfilmen igjen som feilfri eller utpreget vellykket. Aller mest nærliggende er det antagelig å angripe skuespillerkunsten for å være utpreget uperfekt. Likevel føles det merkverdig perfekt i en annen forstand – fordi Torgeir Schjerven er Lasse, og fordi Lasse Tømte er Geir. Castingen knyttet seg åpenlyst til å finne de riktige typene basert på utseende og holdning mer enn å saumfare Oslo-regionen etter faktisk skuespillererfaring, eller talent for den saks skyld. Schjerven og Tømte skal selv også ha proklamert at de var aktive motstandere av sosialdemokratiet, og dermed nøyaktig hva outsiderne Wam & Vennerød må ha sett etter for å bringe troverdighet inn i to tydelige karakterer, og til en film som må ha ønsket å skrike av autensitet. Så nær og så realistisk er formidlingen at det grenser mot det semi-dokumentariske i uttrykket. Realismen treffer oss også hardt fordi selve opptakene rent teknisk er gjort på 16 mm, hvor selv restaurering i moderne tid og utgivelse på blu-ray ikke har klart å vaske bort den kornete og møkkete bildepresentasjonen. Fordi «Lasse & Geir» er hva den er, en beinhard sosialrealistisk film som altså nærmer seg det dokumentariske, føles det heller ikke unaturlig å se den i så slitt tilstand.

Det som skulle bli typisk for Wam & Vennerød var jo nettopp å lage hjertebankende sosialrealistiske dramaer med politisk/anarkistisk slagside. Men det var også typisk for dem å plante ideer og motiver i filmene som kunne representere brudd fra den realistiske retningen. De kunne gjerne være outrerte, vulgære og teatralsk overdrevne innenfor det realistiske rammeverket, noe som innimellom kunne skape merkverdige og kanskje kontrastfylte stemningsskifter. Det finnes også elementer av i «Lasse & Geir», og for noen kan denne (u)balansen, eller det bevisste fraværet av subtilitet, gjøre helheten litt vanskelig å svelge.

Det var noe unorsk og udempet over Wam & Vennerød, selv om det filmatiske utgangspunktet rent visuelt kunne minne om noen av datidens samtidige norske filmskapere, som Anja Breien. Men tendensen til å bære på et aggressivt filmspråk av brutal realisme, radikalisme, politisk/sosiale budskap og gjerne bruk av amatørskuespillere, er trekk fra «Lasse & Geir» som kan få meg til å tenke på en filmskaper som Pasolini, hvis man skal driste seg til å trekke forenklede linjer til den store filmverden. Eller kanskje er parallellen til tyske Rainer Werner Fassbinder mer treffende; en filmskaper som også hadde verkene sine dypt forankret i tydelig sosial og politisk kontekst, og som kunne kritisere til høyre og venstre med en samtidig kjærlighet for de karakterene som ble offer for samfunnets nett av makt og undertrykkelse. Så må det naturligvis tillegges at filmspråket til Wam & Vennerød aldri fremstår som like gjennomarbeidet eller raffinert som verken Pasolini eller Fassbinder. Det er derimot lite å innvende mot vyene til vår nasjons store filmskapende duo, eller samme fryktløshet i møte med det kontroversielle, igjen med referanse til både Pasolini og Fassbinder. Og innad i de usminkede, usymmetriske og uperfekte filmene deres, finnes det mye å glede seg over.

I «Lasse & Geir» er det spesifikt én scene som utkrystalliserer seg som særlig mesterlig. Det er rundt middagsbordet, hjemme hos Lasse, like etter at vi har sett Lasse og Geir gå slukøret ut av fengsel etter seansen på bussen. Bak lukkede dører i egne dysfunksjonelle hjem, blir vi kjent med andre sider enn det som ble brettet ut av usympatiske trekk under bussturen. Man ser for eksempel at det finnes en underliggende varme dypt nede i relasjonen mellom Lasse og hans mor, spilt av Jorunn Kjellsby. Og ikke minst er det en rørende og fin sekvens mellom Lasse og lillebroren, spilt av en ung Thomas Robsahm, hvor Lasse viser kjærlighet og vennlighet når han smilende legger armen beskyttende rundt lillebroren. Det er et befriende lyst øyeblikk like før det igjen blir mørkt. For det Wam & Vennerød setter opp, er en uvanlig lang scene ved middagsbordet, hvor det gradvis bygges opp til en rasende konflikt hvor faren i familien (gnistrende spilt av Knut Pettersen) leverer en aggressiv demonstrasjon av maktmisbruk, noe som kommer i forlengelsen av flere minutter med anspent stemning og fryktfølelse rundt samme bord. Oppbygningen og forløsningen i scenen, er også en attest til filmskapernes evne til å strukturere en hverdagslig setting til noe så dypt urovekkende og samtidig spennende å se på.

Den nevnte scenen rundt middagsbordet, blir også startskuddet for oss å innse at både Lasse og Geir har flere sider. Begge har en iboende evne til å vise omsorg og forståelse for andre i samfunnet, og spesielt de som trenger det mest eller har en form for sårbarhet. Men perspektivet kan være svart/hvitt, hvor de raskt tyr til provokasjonens midler for å uttrykke forakt i møte med enhver som er i faktisk posisjon, eller som – etter deres subjektive syn – misbruker sin posisjon til å opprettholde eller styrke de etablerte maktforholdene og strukturene. I dette er det naturligvis en speiling av det som skulle bli aller mest kjennetegnende for Wam & Vennerød. Med fasit i hånd, det vil si ettertidens kunnskap, er det umulig ikke å se hovedpersonene i «Lasse & Geir» som uttrykk og talerør for deler av filmskapernes flammende engasjement for mye av samme mentalitet og anarkistiske syn på samfunnet.

Til slutt må det nevnes at filmens ettermæle fortjener bedre enn å bli redusert til en kultklassiker kjent for utilsiktet (?) morsomme one-linere. Når oss i ironigenerasjonen har nådd halvveis i livet og vel så det, kan kanskje neste generasjon møte «Lasse & Geir» mindre forutinntatt? Men derfra gjenstår det også å se om datidens røffhet og beskrivelse av en annen sosial virkelighet faktisk kan kommunisere med en nåtid som ligger enda fjernere fra det Wam & Vennerød faktisk beskriver i «Lasse & Geir». Samtidig slår det meg, særlig med siste gjensyn, en tanke om vi muligens hadde opplevd filmen annerledes dersom vi ikke forsto språket? For det er vitterlig tilnærmet umulig å se bort fra den kunstige dialogleveransen. Men på samme tid er det en universell, autentisk appell i skuespillernes fysiske spill og fremtoning. På et annet språk, ville vi da vurdert kvaliteten ulikt? Men uansett er hele filmens upolerte uttrykk så potent og overbevisende at det langt på vei overskygger alt som ellers er så rufsete.