«A Special Day» (1977) – under Hitlers besøk i Roma

Roma feirer Hitlers ankomst med pomp og prakt. Samtidig, i en leilighet i et monumentalt boligkompleks, finner to bortglemte mennesker hverandre.

Kammerspill på film kan litt for ofte falle sammen, fordi det fører med seg noen begrensninger som nesten per definisjon strider mot filmmediets grunnleggende fortrinn. Likevel er et kammerspill opplagt ikke ensbetydende med en statisk, ufilmatisk iscenesettelse av noe teatralsk. Ettore Scola viser med A Special Day sin evne til å omgå mange av disse hindringene. Det skjer allerede i begynnelsen, med en fantastisk, uavbrutt kamerakjøring. Den starter utenfor det enorme, monumentale boligkomplekset, som senere danner rammen for resten av dramaet. Fra utsiden beveger kameraet seg sømløst inn gjennom et vindu, panorerer gjennom en leilighet og introduserer oss for en hel familie og morgenkaoset – alt i én eneste, flytende og fantastisk filmbevegelse. Det er alt annet enn teater; det er virtuos filmkunst.

Før dramaet utspiller seg i en romersk leilighet, åpner Scola med historiske svart-hvitt-arkivbilder. Disse er hentet fra den fascistiske propagandafilmen The Führer’s Trip to Italy og viser Adolf Hitlers pompøse ankomst til Roma og hans møte med Benito Mussolini. Dette etablerer den historiske konteksten og bakteppet for filmen, som er satt i det fascistiske Italia i 1938. Imidlertid forflytter historien raskt fokus fra makro- til mikronivå idet Scola sender kameraet gjennom vinduet. Her møter vi den travle og slitne seksbarnsmoren Antonietta, som er bundet til hjemmet mens Roma fylles av fascistisk nasjonalisme og patriotisk feiring.

Filmen snevres inn på Antoniettas liv idet hun ved en tilfeldighet kommer i kontakt med en mannlig nabo i samme oppgang, Gabriele. Han lever i ensomhet og bærer på sin egen byrde; han har mistet radiojobben etter at hans homoseksualitet ble kjent, og lever under fascismens undertrykkelse. Gjennom dagen utvikler det seg et forsiktig, men betydningsfullt forhold mellom de to, preget av små øyeblikk av forståelse, fortrolighet og felles sårbarhet. Denne relasjonen former filmen som et kammerdrama, hvor historien utfolder seg i et avgrenset rom med fokus på to karakterer. De føler seg på hver sin måte undertrykt og speiler tidens destruktive politiske og sosiale krefter.

Foran kamera står to av Italias største filmstjerner, Sophia Loren og Marcello Mastroianni. Begge tilfører ektefølt nerve og temperatur til dramaet, selv om de spiller nedtonet og sikter mot nyansene. Lorens blendende skjønnhet blir nesten glemt fordi rollen er avkledd all glamour til fordel for et troverdig uttrykk som utslitt husmor fanget i en patriarkalsk hverdag. Motspiller Mastroianni leverer tilsvarende subtilt i en dypt rørende fremstilling av en mann hvis liv er blitt innsnevret av samfunnets fordommer. Samspillet deres er bemerkelsesverdig sterkt, preget av små blikk, nølende bevegelser og lavmælte samtaler. Alt har en emosjonell tyngde som antagelig overgår effekten av mer høyrøstet spill.

Både scenografi og kamerakjøring forsterker følelsen av isolasjon. Den nøkterne og teatralske settingen – bygården, noen få rom i leiligheten og et tak – speiler karakterenes indre liv. Følelsen av frihet er fjern, like fjern som festlighetene nede på gatene. Kamera holdes som regel rolig og observerende over de to, og vi blir tilskuere til et intimt drama. Likevel fremstår det aldri som en klinisk observasjon fra distanse. Den varme og matte fargepaletten bidrar også sterkt til at filmen merkes som et emosjonelt studium mer enn noe annet, et verk som kanaliserer tungsinn og vemod. Det kan være en vond påkjenning å se, men på en usentimental og aldri spekulativ måte.

Scola lykkes utvilsomt i å kombinere politisk kritikk av fascismens ensretting med en humanistisk fortelling om fellesskap og motstandskraft. De fremste styrkene ligger i det tilbakeholdne, i evnen til å la de små øyeblikkene av kontakt og forståelse mellom to ensomme sjeler skinne. Det i seg selv er en gripende påminnelse om at empati og felles erfaringer kan gi håp, selv når omgivelsene trykker deg ned. 1930-årenes fascisme er en spesifikk bakgrunn, men filmen snakker også til vår tid. A Special Day rammer budskapet inn i en sterk kontrast mellom det enorme, historiske bakteppet og det ekstremt begrensede private rommet som Scola gir oss et sterkt og intimt innsyn i – og han gjør det i en film som overhodet ikke føles cinematisk flat bare fordi den grunnleggende sett er og forblir et tett kammerspill.