«Ung frue forsvunnet» (1953)

Den akademiske og intellektuelle Arne Berger (Adolf Bjerke) er gift med Eva (Astri Jaconbsen) som har tatt en klassereise fra bygd og ukeblader til storby og litteratur. Hun har mange kunnskapshull som må fylles, for å parafrasere ektemannen som kan ha en viss elitistisk holdning. Men vi kommer inn i historien litt in medias res; han kommer hjem fra en tur på fjellet, men i mellomtiden har kona forsvunnet. Med retrospektivt fortellergrep, får vi i likhet med Arne Berger gradvis lag av en større sannhet om kona som skal avsløre ubehagelige sider ved mystikken og konas skjebne.

Det ytre dramaet har et premiss som spennende nok: Hva har skjedd med kona? Arne Berger går til politiet, og en kvinnelig politibetjent i Wenche Foss’ skikkelse får ansvaret for saken. En hatt som sannsynligvis tilhørte Eva, blir funnet flytende i Akerselva. Har hun druknet? Har det skjedd noe kriminelt? Politibetjenten stiller Arne vanskelige og ubehagelige spørsmål. Han forteller det han vet om konas liv og historie, noe som avslører at han kanskje ikke har all verdens innsikt eller faktisk har lyttet til henne. Etter hvert finner politibetjenten ut at Eva hadde en fortid som ansatt i et apotek, hvor hun hadde et forhold til farmasøyten Møller (Espen Skjønberg) som ble avhengig av narkotika, noe som også ledet Eva inn i en ond sirkel som hun aldri har sluppet ut av, til tross for at hun siden fant Arne og etablerte et helt nytt liv med han.

Regissør Edith Carlmar syr fortiden inn i filmens nåtid på en dramaturgisk velfungerende måte. Det er via tilbakeblikkene vi ser at Eva, etter den umiddelbare forelskelsen, opplever at hun ikke egentlig kan være seg selv i selskap med ektemannen og hans omgangskrets. Hun kan ikke delta i deres intellektuelle diskusjoner, og finner ikke særlig glede i de bøkene som ektemannen pålegger henne å lese. Det fører aldri til noen ytre konfrontasjon, men til en stille og økende usikkerhet i Eva som Arne er blind for, og det er denne usikkerheten som fører henne tilbake til Møller og en destruktivitet som gjør at hun nå er forsvunnet.

«Ung frue forsvunnet» er skrevet av Victor Borg, lege og psykiater, som også fungerte som forfatter. Borg hadde tidligere levert manuset til Edith Carlmars forrige film, «Skadeskutt» fra 1951 (les artikkel her). Her introduserer han et tema som på 1950-tallet var både uvanlig og lite omtalt: Narkotikamisbruk, spesielt morfin. I en tid da narkotikaproblematikk langt fra var et åpent samtaletema, fremstår filmen på idéplan som som modig i i utforskningen av et tabubelagt emne. Samtidig merker man at filmen beveger seg i et litt ukjent territorium, noe som både tilfører en friskhet til Carlmars behandling av temaet, men også gir en viss forsiktighet i tilnærmingen. Denne balansegangen mellom dristigheten i å gripe direkte tak i noe tabubelagt, og samtidig være varsom i selve fremstillingen, gir filmen en interessant dynamikk.

Jeg fant en gammel omtale skrevet i 1953 av en journalist/filmkriktiker i kommunistavisen Friheten, hvor dette utdraget vel også underbygger at tematikken ikke var særlig kjent:

«Ung frue forsvinner handler altså om narkotikere, mennesker som av forskjellige grunner er henfallen, som en sier, til forskjellige gifte stimulanser, morfin, opium, bensafenyl osv. Det er nå særlig morfinen som er i skuddet i denne filmen og vi følger våre henfalne venner gjennom narkotika-sultens kvaler og de fryktelige dagene derpå.»

«… Og likevel handler jo filmen om narkotikernes problem. For at det er et problem i seg selv, lar seg ikke nekte, selv om de norske narkotikeres landssammenslutning er forholdsvis liten og ihvertfall ubetydelig. Det forbauser en egentlig at paret Borg og Carlmar ikke har tatt for seg en mye alvorligere sosial sykdom, nemlig alkoholismen. Skjønt gud bedre: Herrene har tiden for seg».

Her antydes det av siste avsnitt at journalisten tenker at Carlmar var en herre. Men det var jo heller ikke dagligdags at kvinner lagde film på 1950-tallet, og Edith Carlmar var en pionér – og vår første, betydningsfulle kvinnelige filmregissør. Kanskje forsterkes den ilende følelsen fra det friske pustet grunnet kjønnsperspektivet. I Carlmars blikk blir den kvinnelige hovedpersonen, Eva, iakttatt som forvirret, usikker og sårbar i sin jakt på lykke. Det er et genuint, sterkt portrett av en strålende Astri Jacobsen som åpenbart er blitt forbilledlig personinstruert av Carlmar.

«Ung frue forsvunnet» ble etter sigende positivt mottatt, men for Edith Carlmar skulle den også markere et skifte i karrieren etter det som kun var hennes tredje spillefilm – fra det mørkere til det lysere. Det er da også mulig å tenke at Carlmars kunstneriske kvaliteter kunne fått enda sterkere utviklingskurve om hun hadde fortsatt å utforske de mørkere sidegatene hun først gikk inn i. Det er virkelig spor av noe virkelig løfterikt i «Ung frue forsvunnet».

Filmen har også en av de fineste plakatene i norsk filmhistorie (som også pryder den flotte blu-ray-utgivelsen som finnes i «Norske filmklassikere»-serien via Platekompaniet):