Arme, syndige menneske (1980)

Inngangen til 1980-årene virker å ha vært en smertefull overgang i norsk film. Den spesifikke perioden ble av enkelte skildret som et regelrett nullpunkt. Under filmfestivalen i Skien i nøyaktig 1980 ble det såkalte septembermordet formulert, som en klebrig merkelapp festet på en miserabel status for norsk film. Det var et relativt samstemt krikerkorps som stod frem med nykvesede kniver for å slakte filmbransjens mangelfulle evne til å lage gode filmer. Alt var mørkt. Og Egil Kolstøs debutfilm, «Arme, syndige menneske», var én av filmene som utløste ramaskriket.

I nyere tid har flere av de norske filmproduksjonene fra nettopp 1970-årene blitt mer positivt omsnakket, og i større grad enn 80-tallets motreaksjon av mer tradisjonelle (og forglemmelige) filmfortellinger og uttrykk. I skrivende stund er det fremdeles få som trekker frem «Arme, syndige menneske».

Kolstø velger å begynne med lengselsfulle svart-hvitt-bilder i scener fra en barndom det er mulig å gjenkjenne seg i. Det er tiden som fryser i gymtimen når gutten skal hoppe over en bukk, og det er tiden som igjen fryser under dans mellom gutt og jente på skoleball. Derfra blir det «ikke så enkelt lenger», som hovedpersonen forteller oss mens bildet av barndomsbildet hans er fryst med blikket hans stirrende olmt mot oss – som om han allerede vet hva som er i vente.

Filmen følger deretter gutten som mann. Det er Erik Mogensen, en middelaldrende journalist i Oslo med fortid fra innleggelser på psykiatriske avdelinger og med en nåtid som fortsatt preges av et problematisk forhold til alkohol og eget selvbilde. De to siste tingene henger uløselig sammen, mens Mogensen utad nekter for å være alkoholiker, ei heller periodedranker. Spriten er bare noe han trøster seg med når ting ikke er til å holde ut. Og det blir stadig vanskeligere å holde ut for Erik Mogensen.

Svein Scharffenberg er mannen bak smerten i ansiktet og det tomme blikket. «Faen ta deg, din kødd», svarer kona (spilt av Anne Marie Ottesen) på telefon når Mogensen ringer hjem fra jobbturen til København. Hun merker gjennom røret at han har sprukket igjen, selv når han hardnakket benekter det. Hun legger på, og kamera zoomer inn på ham. Skamfull, sint og selvgranskende.

For oss, og sikkert også for Erik Mogensen selv, virket det hele tiden uunngåelig at han kom til å «sprekke» under besøket i den danske hovedstaden. Han er der for å intervjue, researche og skrive artikler om stoffmisbruk. Han deler et par pils med en rund mann som gladelig innrømmer sin alkoholisme, noe Erik ikke kan svare ham på. Og han oppsøker en røykfylt bar, bestiller Jägermeister og ender opp på et rom alene med en yngre kvinne – for å intervjue henne. Mogensen er en god lytter, og fordømmer ikke med ord eller blikk når hun stikker nålen i armen foran ham. Han vet på kroppen hva hun rømmer fra, han kan kjenne samme lidelse og lengsel som kan bedøves av substanser. Det gir mening. Han er oppriktig nysgjerrig, engasjert og derfor lyttende. Kolstø bruker mye tid i intervjuesettingen med den yngre kvinnen, der perspektivet blander det dokumentariske med det nyhetsreportasje-aktige. Det er nakent, intimt og ærlig uttrykt med et kamera som nekter å flytte seg fra intervjuobjektet.

«Arme, syndige menneske» viser ulike responser fra ulike perspektiver på bruk og misbruk av alkohol og stoff, inkludert fra familien som ikke kan forstå Erik Mogensens misbruk fordi de ser at han har alt og skriver godt for avisen. Videre serveres perspektivet fra de avhengige, men aller mest fra Mogensen selv som manøvrerer i ulike terreng, der han virker mest i vater i møte med mennesker som har felles svakheter. Han er også en dyktig journalist, men klarer ikke å finne noe verdifullt i det som gjør at han føler seg bedre. Isteden faller han hele tiden ned i en psykisk grøftetilværelse som den sårbare og miserable drankeren han er. Han forakter seg selv, både før og etter alkoholen er i blodet.

Filmen veksler mellom historien fra klinikken og tilbakefallene han opplever på journalistreisen i København. Til slutt handler alt om hovedpersonens kamp for overlevelse, og deretter å få leve et mest mulig anstendig liv med alle sine menneskelige svakheter. Denne kampen kjempes på utsiden og innsiden, portrettert av en imponerende Scharffenberg. Det er sjelfull og lidende skuespillerkunst. Ansiktet forteller mye, og det er smertefullt å se fra kloss hold hans manglende tro på seg selv. Scharffenbergs overbevisende portrett får også mye tid og rom av manus, regi og klipp – alt av Egil Kolstø. Fordi regissøren selv også har klippet filmen, kan det være fristende å tenke at helheten kan ha blitt lenger enn nødvendig og hva filmen er tjent med. Spilletiden på 2 timer og 40 minutter er da også langt over det gjennomsnittlige, men samtidig føles dette som et prosjekt der det ene blikket på hva filmen skal være, er det eneste riktige. Spilletiden er i seg selv også et modig valg, og den enkleste kritikken er å angripe verket for å være i overkant langt. Særlig fordi det jo er mulig å få frem budskapet mer konsist, til og med på halvannen time, og fordi det ytre sett ikke skjer voldsomt mye.

Likevel blir altså filmens utstrekning i tid og tempo, en markør og kvalitet som gir «Arme, syndige menneske» særpreget den utnytter så godt. Ikke minst ved å gi oss dvelende innsyn i hovedpersonens kamp for å leve et normalt liv, med alle sine svakheter. Samtidig er det paradoksalt nok også en merkbar følelse av spontanitet i filmen. Svein Scharffenberg leverer uansett en mektig rolletolkning som det valgte filmspråket er med på å bygge oppunder.

«Arme, syndige menneske» fikk ingen varm mottakelse da den kom for 45 år siden, men noe sier meg at samme type film ville hatt veldig mye bedre kår i dag – heldigvis.