«Kongen av Bastøy» (2010)

Marius Holsts film «Kongen av Bastøy» (2010), lansert internasjonalt som «King of Devil’s Island», er en kraftfull og visuelt slående fortelling som bygger på virkelige hendelser fra ungdomsanstalten Bastøy på begynnelsen av 1900-tallet. Holsts verk, som ved lansering fikk bred oppmerksomhet, beveger seg stødig i skjæringspunktet mellom sosialrealistisk drama og klassisk fengselsfilm. Filmatisk byr den på en stemning av ubehagelig undertrykkelse formidlet med en palett av grått, blått og hvitt. Ja, selv innendørs puster karakterene frostrøyk, og vinterens allestedsnærværende kulde er synlig i bortimot hver eneste scene.

Handlingen følger nykommeren Erling (Benjamin Helstad) som ankommer Bastøy i håp om å få en ny start, men som raskt innser at stedet styres med brutal disiplin og underliggende maktovergrep. Øyboernes hverdag er preget av hardt arbeid, streng straff og en tilsvarende streng hierarkisk orden ledet av den autoritære Bestyreren, spilt med en avmålt, truende ro av Stellan Skarsgård. Når overgrepene mot en av guttene blir for store å bære, ulmer opprøret.

Filmen bygger sakte, men sikkert opp mot det historiske opprøret som rystet Bastøy i 1915. Men selv om narrativet er solid og troverdig nok, føles det tidvis også litt påklistret. Det er konflikter og utviklingslinjer som tenderer mot det mer konstruerte enn organiske.

«Kongen av Bastøy» er kanskje konvensjonell, men det er også en stemningsfilm – der kulden på utsiden speiler den emosjonelle kulden på innsiden av institusjonens vegger. Fotograf John Andreas Andersen bruker lys og landskap effektivt for å understreke isolasjon og håpløshet, mens Johan Söderqvists musikk setter en melankolsk tone uten å bli påtrengende.

Holst unngår å falle for fristelsen til å vise de mest brutale overgrepene eksplisitt, noe som gjør filmens håndtering av temaet desto mer effektiv og respektfull. Filmens soberhet blir en styrke, selv om det samtidig kan hemme filmen fra å bli mer kraftfull. Skuespillet er gjennomgående godt. Benjamin Helstad leverer en imponerende debut som hovedrolleinnehaver, og de unge guttene rundt ham er gjennomgående troverdige med tilstrekkelig nyanserte prestasjoner. Stellan Skarsgård er likevel filmens selvsagte tyngdepunkt, og han tilfører Bestyreren en kald og mekanisk autoritet uten å gjøre ham til en karikatur. Likevel henger filmen litt fast i tradisjonelle fortellertekniske grep som gjør den noe forutsigbar, særlig i oppbyggingen av konflikten og skildringen av det autoritære systemets brutalitet.

I 2010 fungerte «Kongen av Bastøy» utmerket som tidvis cinematisk og en sterk analog kinofilm med brede, stemningsfulle bilder og flott musikk. Og den er fremdeles velfungerende, fordi håndteringen oser av klassisk, veldreid filmskapelse. Som en del av en større nordisk tradisjon for sosialrealistiske historiske dramaer, fremstår «Kongen av Bastøy» absolutt som et vellykket, dog trygt prosjekt. Filmen evner ikke helt å sprenge rammene for sin sjanger, men det demonstreres uomtvistelig et stykke solid håndverk i en effektiv leveranse av hva som har vært i siktet.

Kanskje kunne «Kongen av Bastøy» ha løftet seg enda høyere om den hadde våget mer, men likevel etterlates et varig inntrykk av kulde, kamp og tappert opprør mot urett som sitter tidløst og sterkt nok av Marius Holsts visjon og gjennomføring.