«Hjelperytteren» (2019)

Det er et fascinerende premiss til grunn for «Hjelperytteren». På den ene siden danner historiefortellingen et originalt filmutgangspunkt. På den andre siden er noe grunnleggende ikke-oppsiktsvekkende og ordinært over det samme utgangspunktet. Det handler om en norsk syklist som blir avslørt for doping.

Men hva slags film er, eller ønsker, «Hjelperytteren» å være? Åpningsminuttene gjorde meg umiddelbart usikker, og etter rulleteksten er jeg like usikker på om resten av filmen ga klare svar. Etableringen er den nervøse oppbygningen og gjennomføringen av en pressekonferanse, som foranlediges av musikk som passer dårlig til den stemningen jeg tror filmen søker etter.

Den norske, kvinnelige syklisten Kimberly «Kim» Karlsen skal legge alle kortene på bordet. De kortene som har avslørt henne som systematisk jukser gjennom hele den profesjonelle karrieren. Hun har nådd toppen i den beinharde internasjonale sykkelsporten ved hjelp av bloddoping, etter hjelp av den belgiske legen Dr. Tintin (!). Nå er karrieren over, men ære og ettermæle står på spill. Men kanskje også de private relasjonene til familie, venner og ikke minst ektefellen. Eller antagelig viktigst, hvordan hun forholder seg til seg selv og egen fortid. Har hun oppriktig anger og skyldfølelse?

Den nevnte åpningen gis oss først fra et på-innsiden-blikk bak kulissene, før kamera serverer den samme seansen fra tv-kameraene og Dagsrevyen-perspektivet. Det handler tross alt om en norsk idrettshelt som er avslørt i omfattende doping. Blitsregnet treffer henne og spørsmålene er nådeløse. Men hun beholder roen med kun antydninger til sprekker i ansiktsfasaden. Er det hele et skuespill? Oppførselen blir gjenstand for en viss granskning, ikke minst fra hennes nærmeste. Fra utsiden er det lett å se henne som selvsentrert, uten selvinnsikt og med manglende empati. Det er modige grep å feste ved en hovedkarakter vi skal klistres ved, og nødvendigvis også få følelser for. At filmen tidvis lykkes med å overbevise oss, skyldes mye den innsatsen som hovedrolleinnehaver Silje Salomonsen legger ned. Den Stavanger-baserte skuespilleren er svært overbevisende når hun får en etterlengtet mulighet utenfor ektemann Arild Østin Ommundsens egne filmunivers, og «Hjelperytteren» går langt i å bekrefte Salomonsen som den mest uforståelig underbrukte skuespilleren i norsk film på kvinnesiden. Hun evner ganske enkelt å balansere hovedpersonens personlige fall gjennom ved å utstråle en fengslende personlighet bak en profesjonell kynisme i front.

«Hjelperytteren» virker å ville kommentere hvordan folketes blinde heltedyrkelse av toppidrettsutøvere harmonerer dårlig med hvordan vi lar de samme «heltene» stå alene når de ikke lenger lykkes, og særlig når de står i stormen. Når en idrettshelt tas i doping, er det snakk om å stå i en tornado hvor det er umulig å stå mentalt oppreist. Kim forsvarer seg ved at hun har gjort som alle andre og «tatt en for laget». Men når hun står frem som synder er det ikke med tydelig anger. Hennes bagatellisering tilsier at hun bare vil gå videre med livet som før, men omgivelsene ser det ikke på samme måte og skyver henne fra seg. I den nye virkeligheten blir det vanskelig å komme seg videre uansett innstilling hun selv har.

Regissør Jannicke Systad Jacobsen leverte en relativt lovende spillefilmdebut med oppvekstdramaet «Få meg på, for faen!» i 2011, og det burde opplagt ikke ha trengt å gå åtte kalde år før hun ble aktuell med film nummer to med «Hjelperytteren» først i 2019. Begge er dramaer om å finne seg selv i en tone som vil kanalisere et alvor ispedd den underfundig komedie, men som i virkeligheten faller litt mellom stolene i forsøket. «Hjelperytteren» er ganske enkelt ikke morsom eller tilstrekkelig underfundig, ei heller særskilt bitende som satire. I stedet er den ofte velfundert og presis gjennom seriene av observasjoner som porsjoneres ut, der det hverdagslige fungerer best, som eksempelvis en sekvens i den lokale matbutikken.

Det er også lett å angripe «Hjelperytteren» for å feile i integreringen av de absurde, hallusinerende grepene som påmeldes i filmens siste del. Samtidig signaliserer disse grepene i det minste noen forfriskende vyer, selv om det enda mer føles som et resultat av mangelfull tro på det materialet som er bygd opp i over en time. Til slutt virker det mer som et halvhjertet eller påklistret forsøk på å løfte dramatikken til svevende høyder som Jannicke Systad Jacobsens film dessverre ikke står sterkt nok i. På den andre siden er filmen tidvis god når den omfavner det virkelighetsnære dramaet, og gir Salomonsen tillit til å bære karakterdybden som finnes i det å gjennomgå hva hun gjør.