«Eksplosjoner i hjertet» (2024)

Når er du forelsket i livet da?

Det er den dansktalende sosialarbeideren Billy (Vic Carmen Sonne) som stiller spørsmålet til den svensktalende miljøaktivisten Nilo (Silvana Imam) i en tidlig scene.

Det er sommervarme med et diffust Oslo i bakgrunn. Billy og Nilo spiser hver sin is som er tilsynelatende like ulike som de selv er – saftis og kremis. Men Nilo er veganer og har kjøpt feil. Billy viser en utørstelig nysgjerrighet for alt hun opplever som spesielt med det nye bekjentskapet – personligheten, historien og livet hennes. Nilo har også tre sykler og sier at hun kan vise Billy de to andre en dag. Billy spør hvilken av syklene som er favoritten, hvorpå Billy svarer at hun liker alle tre like godt. «Men noen ganger liker jeg den ene mer enn de andre». Filmens prat er ofte like hverdagslig som den innimellom er metaforisk, tidvis poetisk. Billy skulle bare ha visst allerede da hva Nilo egentlig snakket om.

«Eksplosjoner i hjertet» er den type film som er uredd for språk og form, noe som også fører den mot flere berikende stemningsskifter. Her er scener som etablerer følelser som ikke alltid slipper taket før vi flyter over i neste scene som kan ha en annen tone.

Når jeg ser «Eksplosjoner i hjertet» kan jeg ikke unngå at tankene strømmer i retning av selveste Terrence Malick. Det er en film som tillater seg å bade i bilder og musikk – som lukter og smaker på den omkringliggende naturen, der menneskene strekker armene mot himmelen. Det er stemningsfulle iscenesettelser som viser oss vinden mot trærne, mens filmens foto fanger lyset fra solen og himmelen mellom trekronene. Det er bilder av mennesker som berører hverandre fysisk, men også åndelig på samme tid. Det er i det store bildet en filmfortelling som våger å ta sats – som lar blikkene og kyssene få bety litt mer, noe nesten kosmisk. Men det er også en intim og tett historie mellom unge mennesker der og da – i de sårbare, nære og sanne øyeblikkene som utgjør livet.

Det nære bindes kontinuerlig mot det store. Filmen er skrevet og regissert av Yen som fundamenterer alt i noe ektefølt og jordnært. Det handler om forelskelse, forventninger og oppdagelser i møte med nye relasjoner og egenutvikling. Vårt blikk følger den søkende Billy som utvikler nysgjerrighet og varme følelser for Nilo. Men når sistnevntes følelser og behov strekker seg i flere retninger, møter Billy det med en tørketrommel av følelser som vanskelig lar seg sortere.

Kjærlighet kan være sterkt, komme i ulike former og være komplisert. Derfor oppstår også eksplosjoner i hjertet. Billy kjenner den klisjéfylte følelsen av forelskelse ved første blikk når hun oppdager Nilo på rave. Det er en tydelig magnetisme mellom de to, og den umiddelbare tiltrekningen blir iscenesatt av foto, regi og klipp så virkningsfullt og elegant at det abstrakte likevel blir til å ta og føle på. Deretter blir «Eksplosjoner i hjertet» en fortelling om en flammende, romantisk relasjon som løper mot en radikal dynamikkendring når Nilos polyamorøse holdning avsløres for oss og Billy. Det er dette som blir historiefortellingens tydelige konflikt; hvordan skal den ene forholde seg til den andres alternative verdisyn? Hvilken betydning har det for relasjonen?

Det føles som filmens fortelling er en virkelighet vi ser gjennom et kikkhull med begrenset adgang til. Det er nemlig et visst episodisk driv over filmens flyt og sceneutvalg, der vi glimtvis ser bredden i Billys reaksjoner etter at Nilo har sagt det som først ødelegger alt. Kjemien mellom de to skuespillerne er upåklagelig. De virker begge like frie, like lite dømmende eller kategoriske – alt tilpasset filmens egen, særegne identitet. Det finnes ikke én sannhet, men ulike syn på kjærlighet og relasjoner som alle kan være riktig for den enkelte – men kan de fungere sammen?

«Eksplosjoner i hjertet» utforsker polyamori gjennom ulike brilleglass, men mest fra Billys blikk som må gå inn i et nytt univers fordi hun er så bunnløst oppslukt i en annen person som nettopp deler av sin kjærlighet med flere. Men der hun vises usikker, er filmen selvsikker. Likevel er helheten gjennomsyret av en søkende kvalitet, hvilket harmonerer med filmskaperens åpenlyse åpenhet i møte med både tematikk, tone og form. Visuelt er det tidvis hverdagslig, tidvis lyrisk. Filmen krysser ulike formater med hverandre, mens tematikk og handling smelter organisk sammen i en tidsriktig presentasjon i et potent og relevant nåtidsportrett. Foran kamera snakker den ene dansk, den andre svensk, og resten norsk. Filmen oppleves da heller ikke særegen, spesifikk eller eksotisk på grunn av språkbarrierer eller geografi, men på grunn av en sterk personlighet og fri inngang til det å utforske ulike former for kjærlighet. Og selv om «Eksplosjoner i hjertet» umiddelbart av mange ble fremhevet som en viktig skjev film, ja, til og med omtalt som «årets norske Pride-film» da den ble lansert, er én av filmens mange kvaliteter at den nettopp ikke gjør noe egentlig poeng av at kjærligheten som skildres er skeiv. Om det finnes et budskap, er det aldri en følelse at «Eksplosjoner i hjertet» er politisk motivert eller konstruert. Filmens største styrke ligger snarere i det rent organiske; det at Yen føler seg frem sammen med karakterene, og viser kjærlighetens ulike ansikter uten å aktualisere de seksuelle legningene.

Det organiske kjennes som en smurt kvalitet i alle ledd. Alle involverte har tilsynelatende en felles tilnærming preget av åpenhet og sensibilitet. Foran kamera finnes det i kraften til Silvana Imam og Vic Carmen Sonne, som sammen og hver for seg kanaliserer nettopp hva filmen ønsker å kommunisere. Begge er fremragende, og særlig ble castingen av danske Vic Carmen Sonne et lykketreff etter at hun noenlunde samtidig har imponert for et stort publikum som hovedrolleinnehaver i Magnus von Horns bejublede «Piken med Nålen» (les min tidligere omtale av den her).

Litt uperfekt er det likevel mulig å bemerke at filmen er. Selv om ideen og gjennomføringen i det store virker forfriskende uforutsigbar, finnes forutsigbare — eller unødvendige — partier underveis. Og ikke minst finnes det altså noen brå skifter i tone under enkelte overganger som trolig er intendert, men som også kan virke forstyrrende. Noen kan også oppleve allergi mot den stiliserte, poetiske fotograferingen; kamerats forlengede strykning av menneskets hår, bladene på trærne, og bildene av insekter og fugler som gjøres til vitner av en tidløs relasjon knyttet til tilhørighet og kjærlighet mellom frie mennesker. Det kan bli for meget. For meg er det nok likevel disse øyeblikkene, de store vyene med en smak av Terrence Malick, som løfter et lovende, intimt kjærlighetsportrett til å bli noe vesentlig større og mer spennende.

Litt flåsete er det selvsagt, men «Eksplosjoner i hjertet» blir en film om kjærlighet og seksualitet uten baller, men med baller.