«Maria Marusjka» (1973)

I «Maria Marusjka» setter regissør Oddvar Bull Tuhus opp et tett og intrikat drama med psykologisk nerve i maritim sørlandsnatur.

Peter Lindgren er Ewert – den egenrådige Mannen som råder over en liten øy. Han er fyrvokteren som i tillegg har patriarkalsk kontroll over kvinnene i sitt liv, som også er øyas eneste andre medboere. I et rutinepreget liv bor han med kona (spilt av Anne Gullestad) og tenåringsdatteren (spilt av Bente Cappelen), der sistnevnte såvidt har begynt å drømme om noe mer. Hva skjer da med kvinnene, mannen og de innbyrdes relasjonene når en fremmed – en forfatter fra byen – ankommer den isolerte øya for å søke inspirasjon til sitt kunstnerskap?

Pål Løkkeberg spiller den forfatterskrivende «inntrengeren» som observerer de tre familiemedlemmene med tilsvarende nysgjerrighet og lite diskresjon som de observerer ham. Tuhus etablerer tidlig en nervøs grunnstemning som antyder en psykologisk dreining i et stille spill mellom familiemedlemmene.

Kona, som spilles av Anne Gullestad, portretteres nyansert som varm og kjær, men heller ikke uten selvstendig kraft. Under henne har Bente Cappelen, som tenåringsdatteren, en særlig fysisk tilstedeværelse med utstrakt spontanitet på repertoaret. Dessverre er hun fryktelig lite overbevisende i dialogene, men enten venner man seg til det – eller så blir hun litt bedre utover i filmen. Særlig viktig blir samspillet hennes med Pål Løkkebergs sindige forfatterfigur, som for øvrig ter seg gjennomgående kontrollert og stillferdig, men samtidig ikke uten karisma. Hans alibi er rent kunstnerisk, men i møte med annet sted og annen klasse, oppstår både sammensmeltning og kollisjon på det isolerte stedet.

Ganske snart vekkes lyster og følelser som av ulike årsaker ikke har spiret på en stund, eller overhodet. På sitt beste skildres denne oppvekkelsen med intens atmosfære og tilløp til filmatisk gnist som kan slå opp i flammer. Tuhus er imidlertid måteholden. Konfrontasjonene og omfavnelsene kan bli fysiske, men det meste utveksles i blikk og samtaler.

Etter hvert kan intrigene og enkelsekvenser bli unødig langstrukne eller ubestemmelige. Det finnes potensial i materialet for sterkere spenning både i et ytre og indre rom. Når det endelig blåser opp til storm med større og farlige bølger, ender det likevel litt brått og uforløst. Underveis er det likevel mye fint og fengslende i «Maria Marusjka», både for øynene og tankene. Det er en stemningsklar skildring av erotisk lengsel i mettede, sommerlige bilder som tilfører egnet klamhet. Det gir en forsterkende effekt til en vekkelse av latente lyser og emosjoner, både i mor og datter. Det handler om iscenesettelsen av datterens sommerlige flørt som er essensiell for filmens sensuelle tone. Men det finnes også en ulmende lyst innveid i de andre, og i farens fornektelser (han vil jo ikke gjøre om øya til et horehus!). I filmens observasjon av hvordan karakterene observerer hverandre – i selve iakttakelsen – treffes filmens nerve til sitt mest bankende. Her sklir lokasjon og karakterer inn i hverandre. Øya blir til et mikrokosmos, og gjør at filmen virkningsfullt lukker seg geografisk, og blir til et intimt kammerspill.

«Maria Marusjka» viser menn som beskyttere eller seksuelle vesener – som opererer med ulike former for eierskapsbehov til kvinnene, enten som ektefelle, datter eller elskerinne. Spillereglene er utformet av mannen, og kvinnen har ikke som alternativ å bryte reglene. Den patriarkalske Ewert har kanskje undertrykt sine to kvinner av ren kjærlighet for dem, men hvorfor er det slik? Vi blir kjent med en mann som ikke har klart å forholde seg til livets endringer, som klamrer seg fast i fortiden, i gamle mønster, og til sin øy og sin familie. Lindgren bekler denne robuste rollen med en diametralt motsatt type karisma enn den mer stillfarne som tilhører Løkkebergs karakter (som kan virke litt John Cassavetes-aktig i sin aura og fremtoning). I kjernen av filmens historiefortelling er det disse to personlighetsmessige motpolene som sterkest løper mot en uunngåelig duell i solnedgangen.

«Maria Marusjka» har mange feil (inkludert en faktisk feil der Løkkeberg snubler i dialogen før han fortsetter, uten at det er blitt sakset bort), men den er også både underholdende og fin å se på – og et tidvis psykologisk engasjerende spill i det sørlandske havgapet. Det er ganske primitivt, litt klamt og noe halvslapt. Og når bølgene blir større og det blåser opp til noe stort, både i faktisk og overført betydning, lever til slutt ikke «Maria Marusjka» helt opp til sitt friske værvarsel.

Men det er en behagelig bris.