«Downhill Racer» (1969)

Blant de mest forbigåtte filmene i karrierene til både Robert Redford og Gene Hackman, står «Downhill Racer» fra 1969 likevel ganske stødig. Som en relativt usentimental sportfilm med fokus på en vinnerskalle i en idrettsgren der marginene er brutale og berømmelsen kortvarig. At filmen fremdeles har en relativt anonym posisjon i dag, er særlig besynderlig tatt i betraktning Redford og Hackmans status.

Filmen var opprinnelig tenkt som Roman Polanskis første amerikanske film (han var angivelig selv en habil skiløper). Gjennom en lang og urolig pre-produksjonsfase ble Polanski imidlertid flyttet over til «Rosemary’s Baby» av Paramount Pictures. Inn som regissør kom Michael Ritchie, som med dette gjorde sin regidebut, mens Robert Redford – som på sin side hadde takket nei til hovedrollen i «Rosemary’s Baby» – lenge hadde vært tiltenkt rollen som den fiktive amerikanske alpinisten David Chappellet.

I filmen blir Chappellet innkalt som en perifer reserve på det amerikanske alpinlandslaget etter at en lagkamerat kjører ut og skader seg. Som en eplekjekk outsider møter han sine lagkamerater i de europeiske alpene, men nekter å stille til start da han får et ugunstig startnummer. Forholdet til lagets kompromissløse trener, spilt av Gene Hackman, etableres raskt som anstrengt – i skarp kontrast til den åpenbare kjemien mellom de to skuespillerne på lerretet. Filmen sentrerer seg om Chappellets reise, som mer enn å være en klassisk «underdog-historie», fremstilles som en person grunnleggende ute av kontakt både med sine omgivelser og egne følelser. Han furter som et barn når han føler seg urettferdig behandlet og blir selvgod når han opplever fremgang. Chappellet blir vanskelig å heie på, som en utfordrende hovedfigur i en sjanger som tradisjonelt krever publikums sympati.

Gradvis bygges det imidlertid nye lag på karakteren, særlig i en sekvens hvor vi tas med til hjemstedet i Colorado. Her møter vi faren som en aldrende, hardtarbeidende mann som fnyser av sønnens valg om å satse på alpinsporten som levevei. Faren har knapt registrert Chappellets fremganger, og møtet mellom de to gir et kjølig innblikk i Chappellets drivkraft. Når faren spør hva han egentlig vil, svarer Chappellet uten å nøle: Han vil bli berømt. Han vil bli en mester. Det er her filmens tematikk kommer klarest frem. Ambisjonen er ikke først og fremst forankret i kjærlighet til sporten, men i et nesten tomt begjær etter anerkjennelse.

Kanskje var det fordi jeg nylig hadde sett John Frankenheimers briljante formel 1-film «Grand Prix» (1966) at assosiasjonene kom tidlig. «Downhill Racer» deler nemlig flere trekk med Frankenheimers verk: Begge åpner med nære skildringer av sportens tekniske forberedelser, presseoppbudet rundt utøverne og en tidlig ulykke som baner vei for vår hovedperson. Begge har en nesten dokumentarisk følelse i sin fremstilling av miljøet, men der Frankenheimer søker virtuose filmspråklige grep, holder Ritchie seg mer nøktern. «Downhill Racer» føles nesten spartansk sammenlignet med «Grand Prix», men vinner på sin intense, lavmælte realisme.

Gene Hackmans rolle som treneren befinner seg i et konstant dilemma: Han misliker Chappellets personlighet, men trenger desperat hans talent for å oppnå resultater. Han er presset av ledelsen, sponsorene og egne ambisjoner. I denne relasjonen mellom trener og utøver finner filmen mye av sin nerve – en profesjonell pakt uten tillit eller respekt, men med et felles mål.

«Downhill Racer» fremstår som en av de bedre filmene om sport, kanskje litt fordi den ikke egentlig handler om sport? Som i de beste sportsfilmene blir konkurransene og prestasjonene sekundære i møte med menneskene bak prestasjonene. Michael Ritchies regidebut portretterer med kjølig presisjon en utøver med en drøm som ikke først og fremst handler om seier, men om å bli sett. Filmen er dermed også en studie i dyp ensomhet, og er dermed mer allmenngyldig og universell enn settingen først kan gi inntrykk av.

Det er kanskje derfor «Downhill Racer», til tross for Redfords og Hackmans senere stjernestatus, fremdeles lever et liv i skyggen. Det tilbys ingen enkle emosjonelle seire, og det finnes ingen klassisk heltedyrkelse. I stedet får vi et relativt skarp, nedtonet portrett av en mann med talent til å vinne, men likevel ikke oppnå det han trenger mest.