«The Hunt for Red October» (1990)

Etter den massive suksessen med «Die Hard» i 1988, må John McTiernan befunnet seg i en behagelig posisjon for hva som skulle bli hans neste prosjekt. Han ville da dykke ned under havets overflate og inn i en ubåt. Valget falt altså på en tilpasning av Tom Clancys bestselgende spenningsroman fra 1984 med samme navn, hvilket ble første utgivelse i en rekke av kommende filmer og tv-serier basert på Clancys bøker om Jack Ryan. I «The Hunt for Red October» er det Alec Baldwin som spiller Jack Ryan, en figur som senere skulle bli tolket av Harrison Ford, Ben Affleck, Chris Pine og John Krasinski (tv-serien).

Det er sent inn i den kalde krigen. Sean Connery spiller den sovjetiske ubåtkapteinen Mark Ramius som overtar kommandoen for ubåten Red October, oppkalt etter den sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917. Det er snakk om en ny type ballistisk missilubåt som ikke avgir lydbølger og som dermed kan bevege seg under radaren til den amerikanske fienden i vest. Det hele eskalerer idet Ramius ute til sjøs, i hemmelighet, likviderer en politisk offiser ved navn Putin (!) før han videresender falske ordre til mannskapet om at de skal gjennomføre missiløvelser utenfor USAs østkyst. I dette bildet må CIA-analytiker og tidligere marinesoldat Jack Ryan hyres inn, og han resonnerer seg frem til at den litauiskfødte Ramius i realiteten forsøker å hoppe av til USA.

«The Hunt for Red October» ble lansert få år etter at «Top Gun» ble et kulturelt fenomen i sin patriotiske portrettering av én gren innen det amerikanske militæret, noe som kan ha vært en sterkt medvirkende årsak til at prosjektet overhodet fikk grønt lys. Angivelig ble det også fra produsentperspektiv jobbet for at filmen skulle legge seg tettere opp mot Tony Scotts underholdningsmaskin av en film som ikoniserte Tom Cruise som filmatisk glansbilde for både romanse og maskulinitet, pakket inn i en visuell musikkvideo-estetikk. Og selv om «The Hunt for Red October» for all del også er produsert for et popcorn-spisende kinopublikum å konsumere, er den på et ganske annet plan. Altså, ikke bare ved at den foregår under havet og ikke i luftrommet. For i John McTiernans regi, ble dette i større grad en film som ønsket å ta både materien og materialet på alvor. (Men ikke mer enn at russerne får snakke engelsk med hverandre, fordi et amerikansk kinopublikum skal få slippe å lese undertekst). Selv om det ikke nødvendigvis er mye motstand på vei inn for å forstå filmens fortelling, legger heller ikke manuset opp alt for oss på serveringsfat i øyehøyde. Man må jobbe litt for å henge med på både premiss og vendinger når avgjørende detaljer ikke blir gjentatt eller understreket for oss. I nåtid kan det gjerne ses på som noe forfriskende eller produkt av en annen tid, men det er også mulig å se på det som litt sløv fortellerteknikk med potensial for mer presisjon.

John McTiernan får også overraskende sjeldent flekset actionfilm-musklene i dette; mer er «The Hunt for Red October» en klassisk spenningsfilm, tilfeldigvis plassert under havet, hvor intensiteten skapes av frykten for hva som kan skje og for selve konteksten. Det siste utnyttes på en særlig virkningsfull måte i et dynamisk og tidvis svettende fotouttrykk skapt av Jan De Bont – filmfotografen som senere skulle bli en habil regissør på egenhånd, ikke minst med 90-tallsklassikeren «Speed». Samtidig tar det relativt lang tid før filmens spenningsmaskin varmes ordentlig opp. Oppbygningen viser en tålmodighet man neppe ville ha sett i dag. Det småintrikate plottet skal presenteres med en viss form for logikk. Det er uendelig mye mer dialog enn avfyrte skudd, eksplosjoner og torpedoer. Her handler mye om suspense som er innveid i selve atmosfæren skapt av tiden og hva som stod på spill i det betente stormaktsspillet.

Essensielt for filmens suksess, er også den intensiteten skuespillerne bringer inn. Sean Connery spiller en faktisk overraskende kompleks hovedfigur, og han gjør det så godt at man etter få minutter glemmer hans malplasserte skotske aksent. Som hans nestkommanderende, er Sam Neill eminent. Særlig god er også Tim Curry og ikke minst Scott Glenn, mens det er verdt å heve øynene for en ung Stellan Skarsgård i en mindre birolle som russisk militær. Og i dette myldret av sterke personligheter, kan det føles som Alec Baldwin må knive mer enn han burde for å tilrive seg vår oppmerksomhet i den egentlig sentrale rollen som Jack Ryan, men som kanskje blir ørlite for anonym i unge Baldwins skikkelse. I hvert fall kan han ikke bidra til «The Hunt for Red October» som Tom Cruise kunne bidra til «Top Gun». For selv om Baldwin skulle få en fin karriere og talentet hans forsåvidt skinner gjennom også her, mangler han den fullstendige karismaen til å dominere filmen, eller langt mindre utmanøvrere Connery.

Mest imponerende er John McTiernans håndtering av helheten. I det å tillate tid som egenskap for å skape spenning, til aktivt å bruke det cinematiske som i fargebruk – det er en del heftig bruk av både ildrødt og blått i Jan De Bonts fargepallett – og ikke minst alle lydene fra de mange detaljene i redselsfulle rumelyder, pling og etter hvert skudd som løsnes innenfor den klaustrofobiske ubåtsettingen. «The Hunt for Red October» er et produkt av sin tid på flere nivåer, men også en ganske tidløs og voksen thriller som holder seg mer enn greit.