«Honey, I Shrunk the Kids» (1989) – minieventyr med maksimalt sjarmoverskudd

En barndomsfavoritt som viser seg å tåle tidens tann forbausende godt. Gjensynet – denne gang med barn i sofaen – avslørte både hvor tidløs filmens sjarm er, og hvor unikt den kombinerer teknisk finesse med hjertevarm familiefortelling.

Jeg elsket denne Honey, I Shrunk the Kids (eller Kjære, jeg krympet barna, som vi sa) som barn, og et gjensyn i voksen alder – nå sammen med egne barn – slo heldigere ut enn fryktet.

Honey, I Shrunk the Kids er et rendyrket, familievennlig eventyr skreddersydd for å fengsle unge seere. Men lite visste jeg tidlig på 90-tallet at det kreative opphavet til filmen var Stuart Gordon og Brian Yuzna – to navn godt etablert innen voksenorientert skrekkfilm på 1980-tallet. Gordon stod bak kultklassikere som Re-Animator, From Beyond og Dolls – alle med groteske, grafiske elementer, men samtidig et glimt i øyet. Yuzna på sin side debuterte samme år som regissør med den satiriske (og små-fantastiske) body horror-filmen Society.

At det var de to som utviklet konseptet og skrev det opprinnelige manuset til Honey, I Shrunk the Kids, er en fascinerende fotnote. Samtidig er det ikke overraskende at de overlot regien til andre, hvor valget falt på debutant Joe Johnston med bakgrunn fra Industrial Light & Magic, som hadde den ønskelige tekniske kompetansen i orden (blant annet som involvert i konseptdesignet for Star Wars).

Det er tidlig spielbergske vibber i måten filmen etablerer både univers og karakterer på. Handlingen er satt til et typisk amerikansk forstadsområde, og vi introduseres for oppfinneren Wayne Szalinski (spilt med energisk sjarme av Rick Moranis), hans familie – og nabofamilien med egne konflikter og dynamikker. Wayne er en distré farsfigur som har forsøkt å bygge en maskin som kan krympe objekter, uten hell – trodde han. Gjennom en kjede av tilfeldigheter (og en baseball gjennom et vindu), ender maskinen opp med å faktisk fungere – og både Wayne og nabofamiliens barn krympes til noen få millimeters høyde.

Den visuelle lekenheten slår inn for fullt idet barna må navigere seg hjem igjen gjennom hagen – som i deres perspektiv nå er en gigantisk, fremmed jungel. En vanndråpe blir til en flodbølge, en maur blir en hjelpsom følgesvenn og en gressklipper et dødelig monster. Johnston får her mulighet til å vise sitt spesialeffekt-talent, og selv over 35 år senere imponerer mye av det visuelle. Effektene, modellene og de praktiske løsningene holder seg overraskende godt og gir filmen en taktil og nesten tidløs kvalitet.

Filmen kunne dog med fordel variert mer i miljøene barna må gjennom, da mesteparten av handlingen foregår i hagen. Men det hele er trygt og effektivt fortalt, med et tempo og en rytme som fungerer relativt godt for både barn og voksne.

Det mest slående i dag, i retrospekt, er kanskje hvor fritt filmen får utfolde seg. Den er produsert av Disney, men uten et overtydelig moralsk budskap eller pedagogisk agenda. I stedet handler det om oppfinnsomhet, familiebånd og eventyrlyst – og alt leveres med en oppriktig entusiasme og fortellerglede.

Gjensynet minnet meg på hvor sterkt 80-tallsfilmen sto som formidler av visuelle konsepter og nysgjerrighet, og hvor effektfullt enkel idé kan bli når den realiseres med både teknisk finesse og fortellerbevissthet.

At filmen fortsatt slår an hos neste generasjon, er kanskje det beste beviset på hvor godt den faktisk er laget.