«Phone Booth» (2002) – intens telefonterror i sanntid

Kan en hel spillefilm presses inn i en telefonkiosk, og fremdeles holdes nervepirrende og engasjerende? Over 20 år etter premieren, er det både slående hvor godt Phone Booth fortsatt holder stand, og hvor tydelig den bærer preg av tiden den ble laget i.

Det er både fascinerende og nostalgisk å se Phone Booth i dag. Ikke bare fordi den påminner om tiden da telefonkiosker fantes på omtrent hvert gatehjørne i storbyene, men også fordi filmen har en konseptuell kjerne som virker like uløselig knyttet til den samme tiden.

Handlingen er enkel nok: En mann plukker opp røret i en telefonkiosk, hvor stemmen i andre enden forteller ham at han vil bli skutt hvis han legger på. Derfra utspiller dramaet seg i sanntid; på ett sted, og med en intensitet som krever at du holder deg fastspent.

Jeg har hatt to relativt nylige gjensyn med Phone Booth, hvor siste gang var med mine to døtre på 12 og 14 år (som knapt har kjennskap til hva en telefonkiosk er). I sidesynet opplevde jeg at de også lot seg engasjere. Først av selve premisset, deretter av den tettpakkede formen og filmens disiplinerte kraft. På tross av sin tydelige tidsbundne setting, fremstår dette fortsatt overbevisende, fordi det er universelle filmatiske kvaliteter som gjør Phone Booth til et medrivende portrett av desperasjon og fare. Det er pur underholdning.

Jeg var ikke alene om å oppdage Colin Farrells karisma og skuespillertalent i Joel Schumachers oppløftende Tigerland i 2000, og de påfølgende årene fikk iren gradvis spille for en større scene, deriblant som hovedrolleinnehaver i nettopp Phone Booth i et nytt Schumacher-regissert prosjekt. Her bekler han hovedrollen som en selvsikker, selvsentrert og manipulerende PR-agent som juger like lett som han puster. Han er utro, frekk og overlegen – og alt etableres effektivt i åpningsminuttene mens kamera følger ham tett gjennom New Yorks travle gater. I likhet med kamera er han konstant i bevegelse, snakkende og styrende. Alt foregår i et høyt tempo som jager opp alle de dårlige sidene som om filmen bevisst vil ha oss til å mislike ham fra startpunktet. Og det er i seg selv et dristig valg i en film som er helt og holdent avhengig av at vi som publikum blir værende med ham gjennom det påfølgende spenningsdramaet.

Denne figurkonstruksjonen er imidlertid bare med på å gjøre filmen mer interessant. Istedenfor å plassere en uskyldig, feilaktig anklaget mann i sentrum (som ville vært det forventede), blir vi tvunget til å sympatisere med en hovedperson vi umiddelbart er gitt få grunner til å like. Spørsmålet blir ikke bare om han faktisk kommer til å overleve, men også om vi faktisk føler han fortjener det. I det bildet blir Farrells prestasjon helt avgjørende. Han evner å balansere det arrogante og det desperate, og lar gradvis det beskyttende skallet krakelere. Vi ser en mann som først forsøker å snakke seg ut av situasjonen med samme kynisme han bruker i jobben sin, inntil han tvinges til å konfrontere seg selv, sine svakheter og sine løgner. Det blir etter hvert klart at skarpskytteren i den andre enden av røret ikke bare truer livet hans, men gjennomfører en slags moralsk rettssak. Resultatet er at vi som publikum begynner å engasjere oss ikke bare i overlevelsen, men i den indre forvandlingen.

Filmen nekter å gjøre ham til offer like mye som å helgenforklare ham. Vi ser en hovedperson som blir mer sårbar og menneskelig, ja, men han er fortsatt den samme mannen fra innledningen. Utroskapen, manipulasjonen og den nedlatende tonen er ikke ute av bildet eller karakteren, men noe vi må forholde oss til. Det er altså ingen enkel forsoning filmen tilbyr, noe som gjør karakterportrettet desto mer spennende.

At dette skjer innenfor rammen av en kommersiell Hollywood-thriller, i regi av Joel Schumacher, gjør det hele ekstra fascinerende. I Schumachers ellers brokete (men også litt undervurderte!) filmografi fremstår Phone Booth som et stramt og fokusert eksemplar. Som film stoler den på en enkel idé, et klaustrofobisk rom, styrken i et godt manus, og i en hovedrolle som tør å utfordre publikums forventninger.

Det audiovisuelle slår fra seg i åpningsminuttene med rastløs energi; gjennomsyret av raske klipp og flerstemmig lyd med et pulserende bylandskap som levende bakteppe (og som speiler hovedpersonens indre kaos). Uttrykket minner litt på Tony Scotts tidlige 2000-tallsstil i klipperytme, overeksponeringer og visuelle effekter som tilfører en slags hypermodernitet som gir assosiasjoner til tv-reklamer og musikkvideoer. Igjen ligger det her en speiling av hovedpersonens overfladiske livsstil som selv kommer yrkesmessig fra PR-bransjen. Men viktigere er det at det visuelle overskuddet tilfører filmen et essensielt driv fra startpunktet, noe som blir nødvendig å hente næring fra når filmens snart låser hovedpersonen inn i en telefonkiosk. I den brå stillstanden, blir den etablerte energien en viktig kontrast som Schumacher vet å bygge videre på.

Manuset bygger på en idé som Larry Cohen formulerte allerede på 1960-tallet, men som ble liggende urørt helt frem til siste mulighet for å realisere den rett før telefonkioskenes tid definitivt var over.

Underveis er det også umulig ikke å tenke på Alfred Hitchcock. Den psykologiske spenningen, det begrensede rommet og hovedpersonens gradvise sammenbrudd er alle elementer som peker mot den store, klassiske thrillermesteren. Samtidig løftes det særegent frem mot en bestemt samtid, og i retrospekt føles Phone Booth som en film som verken kunne vært lagd særlig før eller etter i tid. Rett før smarttelefonenes overtakelse av det kommunikative samfunnet, står filmen også stødig som et teknologisk og kulturelt tidsbilde.

Phone Booth er dog ikke perfekt, ei heller som ren spenningsfilm. Innimellom er det en merkbar tendens mot det forutsigbare og repeterende. Særlig kan håndteringen av politiets respons og det tilhørende mediesirkuset rundt telefonkiosken virke litt underutviklet. Men direkte kjedelig blir aldri Phone Booth, noe som også skyldes den knappe spilletiden. Schumacher sikter mot det intense, tette og ubehagelige – og han treffer.

To gjensyn med Phone Booth bekrefter at filmen holder seg godt som en liten, konseptuell thriller med et iboende glimt av en annen tid – og med spenningskraft til å overbevise også et yngre publikum som aldri selv har sett innsiden av en telefonkiosk.

Andre gjensyn: