«Seconds» (1966) – forstyrrende og eksistensielt ladet klassiker

John Frankenheimers Seconds (1966) er et mørkt, ubehagelig og formmessig dristig filmkunstverk som aldri helt har nådd sin fortjente anerkjennelse. I dag fremstår filmen som et forutseende portrett av fremmedgjøring og identitet i oppløsning – og et høydepunkt i både Frankenheimers og Rock Hudsons karrierer.

John Frankenheimer er antagelig aller mest kjent for den politiske thrilleren The Manchurian Candidate (1962), men filmografien hans rommer en rekke temmelig uforlignelige og undervurderte verk. På 1960-tallet laget han flere politisk og psykologisk ladede filmer, ofte preget av intens stilbevissthet og eksistensiell uro. Blant disse står Seconds (1966) ut som et spesielt ubehagelig og gripende bidrag – en psykologisk science fiction-fabel forkledd som karakterdrama.

Filmen følger Arthur Hamilton (John Randolph), som er en vellykket, middelaldrende bankmann med stabilt ekteskap, voksen datter og et liv som på overflaten fremstår vellykket. Men Hamilton føler seg tom. Alt i ham er stivnet, og han trekkes mot tanken om å forlate alt sammen. Men når en gammel studiekamerat (som egentlig er død!) plutselig tar kontakt, settes Hamilton i forbindelse med et hemmelig byrå som tilbyr rike menn et nytt liv, komplett med ny identitet og fysisk forvandling.

Etter å ha iscenesatt sin egen død og gjennomgått plastisk kirurgi, er det med nytt ansikt og identitet han våkner. Han er nå Tony Wilson, som er en yngre, fysisk sterkere og tilsynelatende fri mann (spilt av Rock Hudson). Han innkvarteres i en luksusleilighet ved stranden i California, hvor han har fått egenskapen og yrket som kunstmaler. Men det varer ikke lenge før illusjonen krakelerer. Hamilton, nå Wilson, klarer ikke å finne ro. Det nye livet føles like fremmed som det gamle – bare mer kunstig.

Herfra utvikler Seconds seg til et eksistensielt mareritt. Visuelt speiler filmen Hamilton/Wilsons mentale oppløsning. Fotograf James Wong Howe – en veteran i bransjen og Oscar-nominert for sitt arbeid her – benytter ekstrem vidvinkel, forvrengte perspektiver og destabiliserende kamerabevegelser for å understreke hovedpersonens indre uro. Nærbildene føles kvelende, omgivelsene uvirkelige. Jerry Goldsmiths dissonante musikk bygger opp under ubehaget, og det merkes i den illevarslende stemningen at noe er galt lenge før det faktisk blir det.

Filmens tematikk er vanskelig å riste av seg. Seconds stiller grunnleggende spørsmål som i dag kan virke enda mer aktuelle: Kan man unnslippe seg selv? Er det mulig å begynne på nytt, både gjennom ytre endringer og en reell indre transformasjon? Hva skjer når identitet blir noe man forsøker å iscenesette? Frankenheimer stilte altså disse spørsmålene til et 1960-tallspublikum, men i møte med nåtiden tilføres nye dimensjoner. Aldri før har det vært mer kulturelt utbredt å skulle fremstå yngre, mer attraktive og vellykkede enn man faktisk er. Eller mer korrekt; sannsynligvis har et slikt behov alltid ligget latent i mennesket, men det er nå den teknologiske muligheten finnes for å gi liv til den forførende ideen om å skape en ny og «bedre» identitet. På sosiale medier konstrueres disse alternative virkelighetene og sminkede selv-versjonene mens KI-verktøy står klare for å akselerere alt. Seconds forutser på sitt vis denne utviklingen med forbløffende presisjon.

Arthur Hamiltons transformasjon til Tony Wilson er ikke bare en flukt fra hverdagen, men en metafor for ønsket om å bli noen andre. Men det han oppdager, og det filmen brutalt insisterer på, er at det indre tomrommet ikke forsvinner. Tvert imot forsterkes følelsen av uvirkelighet og fremmedgjøring i det nye, iscenesatte livet. Det han håpet skulle gi frihet, blir det motsatte. Og det snakker også til vår tids jag etter perfeksjon gjennom iscenesettelse, der veien kan være kort til tomhet på bekostning av autentisitet.

Seconds ble ingen kommersiell suksess da den ble lansert i 1966, og den fikk heller ikke den kritiske anerkjennelsen den fortjente. Filmens ubestemmelige sjangertilhørighet, som en blanding av science fiction, psykologisk drama og eksistensiell skrekk, gjorde den antagelig vanskelig å markedsføre. I tillegg var valget av Rock Hudson i hovedrollen uventet, som på den tiden først og fremst var kjent fra glossy romantiske komedier og i mindre grad et navn som appellerte til det mer kunstfilmsøkende publikummet filmen nok rettet seg mot. Imidlertid gir castingen av Hudson også Seconds en ekstra, urovekkende dimensjon. For i ettertid tilfører Hudsons biografi en nesten uhyggelig overensstemmelse med filmens kjerne. Som kjent levde Hudson selv et dobbeltliv – utad som maskulin Hollywood-stjerne og romantisk ideal, men privat som homofil i et miljø der den seksuelle legningen ikke kunne uttrykkes åpent. Når Hudsons figur stirrer tomt inn i speilet, er det vanskelig å ikke lese et ekko av skuespillerens egen kamp med selvbildet, noe som gir Seconds en slags dypt rørende, personlig klangbunn midt i all formeksperimentering.

Frankenheimers filmatiske presisjon og stilistiske dristighet kan måle seg med det beste av amerikansk film fra 60-årene. Kameraarbeidet ved legendariske James Wong Howe er virtuost. Bruken av vidvinkellinser og subjektive perspektiver skaper en klaustrofobisk og desorienterende atmosfære. Bildene trekker seeren inn i hovedpersonens psykologiske kollaps. Det visuelle uttrykket går langt utover det rent illustrative, det blir snarere en del av tematikken. Legg til Jerry Goldsmiths rastløse og urovekkende musikk, og man får en film som ikke bare forteller om angst og fremmedgjøring, men får deg til å kjenne det fysisk i kroppen.

I sin kompromissløse utforskning av identitet, fremmedgjøring og eksistensiell håpløshet, forener Seconds tematisk alvor med visuell nytenkning på en måte som få amerikanske filmer fra 1960-tallet våget. Og i dag bør Seconds kunne anerkjennes for det den faktisk er. Det vil si en psykologisk grøsser forkledd som karakterdrama, en dypt urovekkende fremtidsvisjon og et uomtvistelig filmatisk toppverk.