Kids (1995) – en rå skildring av ungdom, sex og selvdestruksjon

Da jeg som 13-åring så Kids på kino, traff den meg som et slag i magen. Det var rått, ufiltrert og altfor virkelig. Jeg kom aldri helt over den følelsen – og det er kanskje hele poenget.

Selv før internett var allemannseie og sosiale medier overhodet fantes, hadde denne filmens pirrende hype nådd helt frem til Østfold lenge før filmens norgespremiere. Men ingenting kunne forberede 13-åringen i meg på åpningsbildet som ventet før snacksposen var åpnet. I stillhet og nærhet filmes to ungdommer sittende på en seng mens de kliner. Som om kamera fanger en virkelighet og ærlighet. Er dette noe vi har lov til å se på?

Bak senga skimter vi oppstilte bamser i det som virker mer som et barnerom mer enn rommet til en ungdom. Gutten kikker bedende inn i øynene til den altfor unge jenta og forteller at han vil ligge med henne. Han forteller at hun er alt for ham, at hun er så vakker og at han skal være forsiktig. Alt med en innøvd teknikk som er gjennomsiktig for oss, men ikke for den usikre jenta som knapt har ankommet puberteten. Hun er jomfru og fylt med angst og usikkerhet for situasjonen, men gir etter hvert etter for guttens «overtalelseskunst». Det blir stadig mer ukomfortabelt å bli værende i scenen, både for realismen i oppsettet og for hva som vises. Det gutten gjør med den 13 år gamle jenta er nemlig langt fra så vakkert og hensynsfullt som han lovet, og når han fullstendig overser hennes smerter underveis, glir sekvensen over i en realistisk skildring av et seksualisert overgrep på en 13-åring. Når vi senere i filmen blir gjort kjent med at gutten er HIV-positiv, får det hele i ettertid enda klarere bekmørke strøk.

Gutten heter Telly og spilles av Leo Fitzpatrick. Like etter at han har nedlagt sitt første jomfruelige jentebytte i den sjokkartede åpningssekvensen, forlater han henne til fordel for kameraten, Casper (Justin Pierce), som venter utenfor på gateplan. Det er en triumferende Telly som møter kameratens blikk. Det er i deres dynamikk vi fortelles om Tellys egentlige intensjoner. Alt han vil er å ligge med så mange og så unge jenter som mulig. Livet er en jakt på jomfruer og sex. Tiden i mellom er skating og dop.

Filmens narrativ drives av HIV-historien, men «Kids» er aller sterkest i den fragmenterte miljø- og karakterskildringen. Vi møter Jennie (Chlöe Sevigny) som oppdager at hun er HIV-positiv som vet hun har det fra Telly fordi hun ikke har hatt sex med andre. Fra dette tidlige krysningspunktet splittes filmens perspektiver fra Telly/Caspers jakt på unge jenter og dopbruk, til å følge Jennies jakt på Telly og konfrontasjon.

Regissør Larry Clark har altså hektet kamera på dette miljøet og kanalisert observasjoner som umiddelbart gjorde «Kids» kjent for en ekstrem realisme, i den grad at det kunne skape usikkerhet rundt om dette i hvert fall delvis kunne være dokumentarisk eller i det minste med improvisatoriske segmenter. Det er imidlertid ikke tilfelle. Det vi ser og hører i «Kids» er, etter sigende, ned til detaljnivå det som lå av ideer og dialoger i unge Harmony Korines oppsiktsvekkende manus. Som 18-åring og en del av et ungt skatermiljø i New York, ble han kontaktet av fotograf Larry Clark og spurt om å skrive et manus til en spillefilm basert på det sex- og stoffylte skatermiljøet han og kameratene levde i. Det resulterte altså i et ufiltrert ungdomsportrett med en forfriskende, dokumentarisk slagkraft i bilder og observasjonsevne som virket å representere noe nytt og unikt. Skimtet bak det grovkornete uttrykket og den dokumentariske estetikken som ligger tett på de ikke-profesjonelle skuespillerne (der noen med tiden skulle vokse inn i anstendige Hollywood-liv, som Rosario Dawson og Chloë Sevigny, mens andre få år senere avsluttet egne liv i en skjebne ikke fjernt fra filmens portretteringer), er «Kids» et radikalt generasjonsportrett med advarende blikk mot urban 90-tallsungdom i et spesifikt storby-skateboard-miljø gjennomsyret av narkotikrabruk og ubeskyttet sex. Det er skildringer av altfor unge mennesker som, stort sett, er ute av stand til å måle konsekvensene av egne handlinger.

Om Hollywoods forsøksvis realistiske blikk på amerikansk ungdom gjennom 80-tallet var preget av John Hughes’ sensible skildringer, er råskapen Larry Clark trekker frem i «Kids» den diametrale motsetning. Filmen tramper brutalt over de kontroversielle linjene i direkte håndtering av sex og narkotika, men også rasisme, kjønnssykdommer og voldtekt. Fra åpningen som ubarmhjertig og raskt skifter tone fra virkelighetens ømhet til virkelighetens grusomhet, bikkende over i fortekstene akkompagnert av aggressiv punkrock, er Corine og Clarks kompromissløse fortsettelse en nedadgående spiral å bli sugd inn i – ofte geleidet av den amoralske Tellys usympatiske væremåte og karakteristiske, skingrende stemme – i all virkelighet en person som umiskjennelig ble funnet utenfor filmens verden. Et enda større talent foran kamera var kanskje Justin Pierce i rollen som Casper, men det fikk vi egentlig aldri vite da han begikk selvmord kun fem år senere, som om han destruktivt levde i en forlengelse av skjebnen som ventet filmens figurgalleri.

I retrospekt kan filmen fremstå mindre eksplisitt enn minnene av den. Likevel har «Kids» bevart hva som gjorde den til en sensasjon; følelsen av å være vitne til en autentisk skildring som virker forstyrrende og ubehagelig av ikke-spekulative grunner. Og med et voksent blikk på filmen er det som effekten er enda hardere, fordi figurene nå oppleves som enda yngre. Åpenbart er de altfor unge for hva de går igjennom som figurer, og kanskje også for hva de går gjennom som skuespillere. Clarks prosjekt kan diskuteres, men filmens tidløse, kraftfulle og følbare kvaliteter står seg. Utvilsomt som 90-tallets mest oppsiktsvekkende, markante coming-of-age-historie festet på film. Og et kinomøte jeg definitivt aldri vil glemme.

Andre gjensyn: