«Homicidal» (1961) – kalkulert Hitchcock-hyllest med kraftfullt særpreg

Det kan være noe fascinerende med filmer som bevisst plasserer seg i skyggen av mer berømte forgjengere, når det ikke gjøres som en blek kopi. Homicidal av William Castle eksemplifiserer det som et tydelig ekko av Alfred Hitchcocks Psycho – filmfenomenet som var en sensasjon året før. Castles film er like mye en hyllest som etterligning, og la det ikke være noen tvil: I en skarp knivduell mellom de to, ville Castle tidlig sett et blødende stikk i magen fra Hitchcock, som tilhører en annen vektklasse. Likevel har Castle med Homicidal konstruert en passe smart og kalkulert sjangerlek for massene, ja, en av de mest underholdende etterligningene som finnes i den store skyggen av «the master of suspense».

Til forskjell fra Hitchcock kan det hevdes at Castle var enda mer en showman enn en raffinert filmkunstner. Homicidal viser imidlertid at han behersker faget sitt; filmen er stramt regissert, stemningsfullt fotografert, og evner å holde en tilnærmet konstant spenning og nerve gjennom spilletiden på under 90 minutter. Likevel er det altså vanskelig ikke å se filmen uten Psycho i tankene, både når det gjelder idégrunnlag, tematikk og spesifikke scener. Parallellene er tidvis så åpenbare at man må anta det er en tilsiktet homagé. Vi har den blonde kvinnen i bilen, flukten fra en uklar forbrytelse, det gamle huset med hemmeligheter, og ikke minst en karakter som viser seg å være noe annet enn det vi først tror. Men der Psycho var subtil og innadvendt, er Homicidal desto mer eksplisitt og melodramatisk. Og det er i den forskjellen at filmens egenart oppstår.

Regissør William Casle (bildet over) introduserer filmen selv samtidig som han broderer inn tittelen som vises foran kamera.

Og til bildet nedenfor, er det mulig ikke å tenke på Psycho?

Castle har som antydet ikke Hitchcocks raffinement eller psykologiske dybde. Men han har opplagt evnen til å gripe publikum med teatralske virkemidler og ren energi. Det teatralske er særlig tydelig. Det er sekvenser i Homicidal som nesten minner om såpeserier med noir-filter, men det fungerer fordi det er gjennomført og godt løst. Hovedrollen fremføres med et overspill som balanserer hårfint mellom intensitet og camp, noe som viser seg å være akkurat det filmen trenger, gitt rollefigurens komplekse natur. Det er litt derfor vi også føler oss i trygge hender av filmens iboende effektivitet, og at den vet hvor langt det skal dras, og den trekker oss dit med selvtillit og uhemmet stil.

Filmens mest berømte grep, en såkalt fright break, der en nedtelling gir publikum mulighet til å forlate salen før klimakset og få billettpengene tilbake, er både en finurlig gimmick og en interessant metakommentar. Lenge før det har Castle selv plassert seg foran kamera for å introdusere filmen i åpningsminuttene, tydelig inspirert av Hitchcocks egen selviscenesettelse. Det føles mest som markedsføring forkledd som filmatisk stil.

Historien er i seg selv tilstrekkelig spenningsskapende, særlig i første halvdel, hvor det lekes finurlig med spørsmål om identitet og psykologisk forstyrrelse mens filmskaperens kort holdes tett nok til brystet. Etter en drøy halvtime er det imidlertid mulig å skimte konturene av kortene i Castles hånd og hvordan han tenker å spille dem. Likevel er det lett å se hvordan dette kunne ha vært en effektiv overraskelse for et 1961-publikum.

Selv om filmen altså ikke treffer nivået til Hitchcock, har den betydelige kvaliteter. Den første drapsscenen er for eksempel overraskende grafisk, voldsom og uventet. Det er en film som tør å være mer direkte og kroppslig enn sin mer anerkjente forgjenger, noe som jo gir en viss egenverdi. I tillegg finnes det konkrete, inspirerte grep i bruk av kamera og lyssetting som vekker filmgleden i meg – det kan for eksempel være spennende og uventet bruk av skygger i partiene like etter fright break som fungerer både til vakker og foruroligende effekt.

I Castles filmografi står Homicidal muligens som hans mest ambisiøse forsøk på å lage en «seriøs» (psyko)thriller, og det er nærliggende å si at han lykkes godt. Ikke fordi han overgår Hitchcock, men fordi han blander inn egen personlighet i andre virkemidler som gir filmen andre farger enn en blek kopi.

Homicidal er en gjennomført, intens og smart konstruert skrekk-thriller som vet nøyaktig hvor grensene går for sin egen stil og ambisjon – og innenfor sitt rammeverk er den tidvis sjokkerende og nesten hele veien sterkt underholdende.