«Camera Buff» (1979) – det livsfarlige blikket

Krzysztof Kieślowskis tidlige mesterverk fra 1979 skildrer en manns oppvåkning som filmskaper – og det stille sammenbruddet som følger. Med sin lakoniske humor, sitt menneskelige blikk og sine kunstnerisk-etiske dilemmaer, er Camera Buff dypt underholdende og tankevekkende. Og den er på samme tid, i all sin jordnære kraft, fulladet med tvil.

Helt fra åpningsscenen – der Filip trekker frem sitt nyinnkjøpte kamera som en barnslig stolthet – fanger Camera Buff oss med en ujålete sjarm og underfundig humor. Jerzy Stuhr spiller den stillferdige fabrikkarbeideren som umiddelbart begynner å se verden på nytt – ikke med egne øyne, men gjennom kameraets linse.

Filmens tone er leken, men likevel ikke lett. Kieślowski balanserer et klart politisk bakteppe (som han så ofte gjorde) med en personlig og eksistensiell historie. Handlingen utspiller seg i et kommunistisk Polen der kameraet, selv i amatørhender, er en potensiell trussel. Når Filip begynner å filme alt – arbeidsplassen, kollegaer, maktstrukturer – får han fort merke at virkeligheten ikke alltid tåler å bli dokumentert. Sjefen ber ham fjerne visse scene, noe Filip nekter. Og ironisk nok er det nettopp de scenene som juryen ved en lokal filmfestival senere berømmer – som de mest ekte og nødvendige. Den kunstneriske spenningen mellom skaper og produsent speiler på den måten også en politisk konflikt mellom arbeid og ledelse, sannhet og kontroll, kunst og makt.

Samtidig handler filmen like mye om blikkets moralske implikasjoner. Når Filip filmer en kollega som blir urettferdig behandlet, og deretter konfronteres med konsekvensene, tvinges han til å stille det avgjørende spørsmålet om hvor grensen går mellom å dokumentere og å utnytte. Camera Buff tematiserer hvordan kamera, når det først har gitt deg makt til å se og vise, også krever at du tar ansvar for hva du viser.

Kieślowski har selv sagt at han sluttet å lage dokumentarer fordi det ikke lenger var etisk forsvarlig å rette kameraet mot virkelige mennesker i sårbare situasjoner. Det er litt av den samme indre konflikten som finnes i Camera Buff. Det er en film om film, men enda mer om hva det vil si å være et menneske. Og om hva som skjer når det du ser, begynner å forandre deg – og frastøte andre.

Filmens tittel kan ved første blikk virke uskyldig, men rommer en dobbelthet: En «camera buff» er en amatør, en entusiast. Men filmen peker også på faren ved å bli for oppslukt. Filips fascinasjon for bilder og rammer river ham sakte løs fra det livet han skulle dokumentere. Ekteskapet skranter, barnet hans gråter i bakgrunnen mens han filmer noe annet. Når han til slutt peker kameraet mot seg selv og innser at han kanskje har mistet mer enn han har fanget, oppstår et uhyre sterkt øyeblikk i det stille.

Det finnes likevel aspekter ved filmen som kan innby til mer kritisk ettertanke. Midtpartiet lider tidvis under en litt ujevn rytme; enkelte scener trekker ut, og noen mindre karakterer og episodiske avstikkere kunne vært strammet inn. Det er ironisk – og kanskje tilsiktet – at filmen viser en sjef som vil kutte ned filmen til Filip, mens Kieślowski selv lar Camera Buff gli ut nettopp der den kunne vært strammere. Skuespillet i birollene er også av varierende kvalitet, og enkelte dialoger kan virke noe programmatisk skrevet, eller mer som ideologiske markører enn som naturlig tale.

For den som elsker film – og film om film – er Camera Buff uansett en gullgruve. Her serveres små drypp av meta-kommentarer, inkludert filmskaper Krzysztof Zanussi som spiller seg selv, glimt fra filmmagasiner som viser mot diverse klassikere, og sarkastiske nikk til ideen om film som «den høyeste kunsten» – et sitat som i filmen tilskrives Lenin, til Filips forvirrede bekreftelse.

Camera Buff er et spennende portrett av kunstnerisk oppvåkning, som inneholder et slags varsku om hva som kan skje når kunsten blir altoppslukende. Den er en kjærlighetserklæring til filmen, men kanskje også med en dypere tvil rundt filmens etiske grenser. Kieślowski viser oss hva film kan gjøre, men også hva film kan ta fra oss. Og han gjør det helt formidabelt.

Andre toppverk: