«United 93» (2006) – terror, traume og troverdighet

Det vakte reaksjoner da det, relativt kort tid etter 11. september 2001, ble kjent at britiske Paul Greengrass skulle lage «Hollywood-film» av den grusomme terrorhendelsen og det kollektive amerikanske traumet. Hvordan kunne det ende godt?

Jeg hadde nettopp begynt på statsvitenskap-studiene på Høgskolen i Østfold i september 2001. Den ettermiddagen alle husker, var jeg hjemme og svitsjet mellom ulike tv-kanaler (slik man gjorde på den tiden) før alt fryste i meg da jeg på en internasjonal nyhetskanal fikk se det ufattelige når et fly krasjet inn i World Trade Center. Jeg ble sittende perpleks, og like etter kom fly nummer to. Dagen etter stod internasjonal politikk på timeplan, og verken det eller noe annet ble helt det samme igjen.

Fire og et halvt år senere, våren 2005, kom Paul Greengrass’ filmatisering av hendelsene, og verden var fortsatt sterkt preget av angrepets traumer og farlige etterdønninger.

Greengrass’ stilistiske tilnærming ved å innta et semi-dokumentarisk uttrykk og gjennomgående bruke ikke-profilerte skuespillere, var antagelig essensielle grep for å dempe inntrykket av en film som i utgangspunktet kunne fremstå som et forsøk på å kapitalisere på en fortsatt ubearbeidet nasjonal lidelse. Det skadet naturligvis heller at United 93 viste seg å være et virkelig godt filmatisk håndverk. Majoritetens instinktive skepsis til filmens idé, ble dermed snudd til lettelse og begeistring når man fikk oppleve Greengrass’ imponerende filmverk. Og ikke bare fordi selve filmskapelsen var så overbevisende utført, men minst like mye fordi den bedriver en imponerende balansekunst av ulike hensyn i et tilsynelatende «umulig prosjekt».

United 93 er semi-dokumentarisk i den forstand at filmen følger begivenhetene med objektivt tilsnitt i tilnærmet sanntid. Enten slik det tilnærmet skjedde, eller kunne ha skjedd. Det er virkelighetsnære scener fra avgangshallen der passasjerene venter utålmodig og slitne ved gaten for å slippe inn. Og vi ser flypersonellet fylle de rutinepregede arbeidsoppgavene som de har gjort hundrevis av ganger før. Ingen kan forstå eller ane konturene av hva som skal skje, ei heller at det overhodet er noe uvanlig med denne dagen, 11. september 2001. Bare vi som ser på kjenner til det, og det er nettopp denne dimensjonen som Paul Greengrass subtilt utnytter til å skape følelsen av uro og intensitet lenge før vi burde føle at noe er galt. Det er lite eller ingen manipulerende grep, foruten det nevnte semi-dokumentariske som jo tilfører den nerven som vanskelig kunne vært kanalisert via en konvensjonell dramaturgi. Greengrass veksler gjennom hele filmen mellom ulike perspektiver; terroristene og passasjerene både før ombordstigning og ikke minst inne i flyet, ispedd det operative arbeidet på bakken fra kontrollrommene.

Det handler om «det fjerde flyet». Det som verken styrtet inn i Pentagon eller World Trade Center, men det som aldri kom frem til målet sitt i Washington D.C fordi heroiske passasjerer maktet å overmanne terroristene og avverget en enda større katastrofe enn at det gikk i bakken i Pennsylvania.

United 93 var, og er fremdeles, av de mest urovekkende realistiske og intense filmene i sitt slag. Det var åpenbart en ambisjon for Greengrass også å gjøre publikum svimle og utmattet. Ubehaget er altoppslukende. Det er nesten «noe Michael Haneke» over den tidlige, kliniske iscenesettelsen der ondskapen ikke ligger direkte i bildene, men i tankene våre. Fordi vi vet. Etter hvert krysser filmene nye grenser, og lar uroen bli overført til en ny dimensjon idet United 93 også inntar posisjonen som en neglebitende thriller – men naturligvis aldri «neglebitende» i den forstand å være underholdende. Det handler om realisme og intensitet som slår hardt mot hardt. Om virkeligheten i historien og bildene.

Greengrass hadde tidligere bevist at han behersker det hektiske filmspråket for å gi spenning. I The Bourne Supremacy handlet det imidlertid om eskapisme og ren sjangerunderholdning, mens forutgående Bloody Sunday hadde mer av det politiske, usminkede og semi-dokumentariske preget. United 93 ble en slags symbiotisk videreføring, og Greengrass endte med å balansere de ulike hensynene til nær perfeksjon for hva han sannsynlig hadde i sikte: En realistisk gjenfortelling med mål om å dokumentere de traumatiske hendelsene så sannferdig som mulig innenfor en fiksjonsfilm. Men samtidig skape en fortettet, reelt spennende og samtidig emosjonelt medrivende film som til slutt rommer en hyllest av menneskelig heltemot.

United 93 stiller verken mange spørsmål eller forsøker å svare på dem. Like fullt fremstår filmen verken feig eller uklar – snarere tydelig i sin ambisjon om å vise hva som faktisk skjedde, så nøkternt og menneskelig som mulig.

For meg er det mest av alt en dirrende, dypt ubehagelig og intenst sterk film. Like mye ved gjensyn i to tiår senere som på kino i 2006.