«The Lacemaker» (1977) – Huppert og smerten i det usagte

Claude Gorettas La Dentellière er en lavmælt og melankolsk skildring av et møte mellom to mennesker og to klasser, båret frem av en tidløs prestasjon fra en ung Isabelle Huppert.

La Dentellière (The Lacemaker, eller på norsk Kniplersken) gir tidlige assosiasjoner til Eric Rohmer. I det sommerlige lyset, i den tilbakelente rytmen og i blikket på unge menneskers søken etter kjærlighet og tilhørighet. Men gradvis finner filmen en nyanse som likevel er litt ulik og mørkere, og den finner det i stillheten som også blir språket til filmens kvinnelige hovedkarakter, spilt med skremmende sterk presisjon av Isabelle Huppert tidlig i karrieren, i en definerende rolletolkning.

Huppert spiller Pomme – en stille, men ellers ordinær ung kvinne som jobber i en frisørsalong og følger med sin mer utadvendte venninne til kysten på ferie. Der møter hun François, en litt eldre, intellektuell student. De blir et par, men relasjonen bærer fra starten av preg av noe skjørere og mer asymmetrisk enn et enkelt kjærlighetsforhold.

Huppert gjør Pomme til en gåte, men av den typen som vi ikke nødvendigvis skal løse. Hun sier lite, men filmen (og skuespilleren) lar oss merke at det likevel skjer noe i henne hele tiden. Det er små forskyvninger, og det er en tidlig demonstrasjon i stor skuespillerkunst fra kvinnen som utviklet seg til å bli kanskje tidenes franske kvinnelige skuespiller.

La Dentellière blir også etter hvert en tydelig film om klasse. Om hvordan ulik oppvekst og språk kan danne usynlige rom mellom mennesker. Mens han snakker foran bokhyllene sine, stryker hun skjorter i stillhet. Han lever i det teoretiske, hun i det kroppslige. François forsøker oppriktig å forstå henne, men språket han bruker, er ikke nødvendigvis det språket hun trenger. Og selv om det finnes varme mellom dem, finnes det også en sosial rytmeforskjell.

Filmen insisterer aldri på budskapene sine, men lar dem komme organisk frem av situasjoner og blikk. Klasseforskjellene merkes likevel tydelig, som i en pinefull middagsscene hos François’ foreldre. Når Pomme får et hosteanfall, velger moren å svare med en litterær referanse snarere enn omsorg – som om ubehaget best kan håndteres gjennom intellektuell distanse. Men selv her blir karakterene gjenkjennelige som mennesker, som formet av egne verdener.

Mot slutten streifet også tankene mine innom Joachim Trier med hans Oslo, 31. august og Verdens verste menneske. Ikke fordi uttrykket nødvendigvis er veldig likt, men fordi Goretta i likhet med Trier er opptatt av det uuttalte i hvordan melankolien får sive inn i bildene. Men også fordi det er konkrete iscenesettelser som vekker assosisasjonen – og fordi det er kjent at Trier er spesielt begeistret for Huppert, er det kanskje ikke helt utenkelig at han ubevisst har hentet elementer fra La Dentellière?

I en tid da mye av fransk film (på 70-tallet) typisk søkte seg mot det stiliserte, politiserte eller det formeksperimenterende, fremstår La Dentellière som noe annet. Det er en tilsynelatende enkel, langsom og observerende film preget av ro. Men bakt inn i den stillferdige formen finnes også en form for melankolsk poesi, eller en uttalt følsomhet som holder seg åpen for virkeligheten. Og samtidig, under den nøkterne overflaten, ligger det altså en skarp og presis skildring av klassespenn i et intellektuelt Frankrike som ofte foretrakk å se seg selv utenfra. I denne doble kvaliteten – det lavmælte uttrykket og det klare blikket – blir filmen både tidstypisk og tidløs. Med Isabelle Huppert som i sin rolletolkning nekter å gi oss enkle svar, og som gjør det hele desto mer uforglemmelig.