«Showgirls» (1995) – fra kalkun til kult

Da Paul Verhoeven slapp løs Showgirls i 1995 ble den kalkun-betegnet og snart omtalt som en av Hollywoods mest forhatte flopper. Tre tiår senere står den igjen som et fascinerende, estetisk overskudd av en film, et verk som både speiler og kommenterer den amerikanske drømmen – og som med tiden oftere leses med uendelig mer sympatisk og kritisk bevissthet.

Jeg husker godt da filmen kom. Jeg var 12–13 år og fast seer av Elizabeth Berkley som den skoleflinke Jessie i tv-serien Saved by the Bell. Blodet strømmet raskt gjennom tenåringskroppen av forventninger til hva Showgirls lovte å vise. Og filmen levde opp til lovnadene. Men jeg kommer også til å tenke på hvordan jeg som barn kunne høre voksne snakke om at man fort blir lei og mett av godteri hvis man jobber i en godterifabrikk. Er det litt på samme måte med nakenhet i Showgirls? Når kameraet tidlig lar oss vasse gjennom garderober og scener fylt med nakne kropper, blir det så mye at vannet i munnen tørker før halvtimen er gått. Men tilbake står likevel en svært saftfull filmopplevelse!

På overflaten er historien simpel. Nomi Malone (Berkley) ankommer Las Vegas med ambisjoner om å slå gjennom som danser. Hun havner først på en strippeklubb, hvorpå hun jobber seg oppover til byens mer glamorøse show. Underveis møter hun Cristal (Gina Gershon), som raskt blir både rival og mentor, mens filmen bygger opp en klassisk outsider-fortelling. Det er litt som en Rocky-variant i glitter og fjær, men der kampen handler mer om seksualitet, utnyttelse og makt enn fysisk utholdenhet og triumfer.

Paul Verhoeven var på dette tidspunkt forlengst kjent for å balansere på grensen mellom satire og spekulativ underholdning (selv om ikke alle innså det), og Showgirls er på mange måter et destillat av den spenningen. Speilene – et klassisk Verhoeven-grep (!) – dominerer bildekomposisjonene og avslører karakterene i et dobbelt lys. Både slik de ser seg selv, men også slik de ønsker å bli sett. Det hele iscenesettes i en estetikk som er både prangende og presist utformet, en filmatisk overflod som på sitt beste grenser til det sublime.

Detaljene er avgjørende. Nomi som uttaler Versace «Ver-sa-che» er nesten hysterisk morsomt, og på samme tid talende for hvor fremmedgjørende miljøet er for henne. Eller når hun studerer menyen ved en semi-fancy restaurant og må innrømme at hun ikke forstår rettene, så er det en finurlig blottlegging av en enklere bakgrunn. Men det handler ikke om banal dumhet, og Nomi har både prinsipper, integritet og temperament som styrer henne (og filmen). Verhoeven og Berkley tegner en karakter som både er kaotisk og sammensatt, som i dag fremstår som en modig og krevende prestasjon.

Ved siden av Berkley glitrer Gina Gershon i rollen som Cristal – en kalkulert, erotisk maktfigur som hun gjør til en blanding av mentor, antagonist og elsker. Gershons tilstedeværelse gir i det hele tatt filmen en elektrisk spenning (hun har jo bortimot svart belte i nettopp denne type roller), og Gershon bretter seg ut med en slags ironisk distanse som også peker frem mot senere camp-lesninger av filmen.

Erotikken er overdrevet til det nesten parodiske. Den notoriske bassengscenen, der Nomi spreller som en fisk under en sexakt, symboliserer sterkest ekstremitetene i Verhoevens iscenesettelser. Men det er også disse vulgære overdrivelsene som gjør filmen interessant. Showgirls avkler et univers der kropp, kåtskap og makt er fullstendig kommersialisert, og ved å strekke alt til bristepunktet tvinger Verhoeven oss til å reflektere over hva vi egentlig konsumerer. «You fuck them without fucking them» – en av mange minneverdige replikker, blir oppsummerende for hele filmens prosjekt. Det er et spill av erotikk som i realiteten handler om kapital, kontroll og iscenesatt begjær.

Det er i den samme konteksten man kan forstå filmens opprinnelige fiasko. For da Showgirls først kom, var den unisone reaksjonen preget av avsky og latterliggjøring – ikke helt ulikt hva som skjedde med Verhoevens Starship Troopers noen år senere. I dag er det imidlertid lettere å se hvordan begge disse filmene alltid var satire forkledd som spekulativ underholdning. Verhoeven utfordret Hollywood ved å levere filmer som var for glossy til å være kunstfilm, men for intellektuelle til å fungere som ren underholdning.

Las Vegas fungerer i så måte som perfekt kulisse. Byen er selve symbolet på illusjonen om lykke; en fabrikk av drømmer bygget på utnyttelse, kapital og menneskekropper. Kamera fanger her både glansen og forråtnelsen, scenelyset og bakrommenes skitne realiteter. Det er et ufordelaktig portrett av USA i miniatyr.

Showgirls vil nok for alltid være et verk som splitter både kritikere og publikum. Og det er helt greit, og forståelig. Filmen er på overflaten banal, glossy og grenseløs i sin iscenesettelse, men samtidig dirrer den av filmatisk energi. Kitsch-estetikken er ikke et uhell, men et bevisst virkemiddel; et overskudd av stil som peker på overflodskulturen den skildrer. Bak den spekulative fasaden åpenbarer seg en ganske skarp diagnose av det amerikanske samfunnet på 1990-tallet – et samfunn der kroppen er vare, begjæret en valuta, og selve drømmen er noe som kan kjøpes og selges. Showgirls kan derfor erfares og ses både som guilty pleasure, et vulgært melodrama som inviterer til latter (og fascinasjon), eller som et kompromissløst kunstnerisk prosjekt — ja, et verk som utfordrer grensene mellom underholdning og det å være en bitende samfunnskommentar.

Sett i dag fremstår Showgirls opplagt som noe langt rikere enn et mislykket forsøk på erotisk underholdning. Der samtiden ble blendet av overspill og nakenhet, er det endelig blitt lettere for flere å se en iscenesettelse som bruker det overdrevne som strategi for å avsløre underliggende strukturer av utnyttelse og kapitalistisk begjær. I lys av Verhoevens øvrige filmografi blir Showgirls et bortimot nødvendig kapittel. Det er en filmatisk fortelling som bærer i seg både regissørens kompromissløse blikk på makt og kropp, og viser en unik vilje til å la publikum selv få kjempe med ambivalensen mellom forlystelse og kritisk refleksjon.

Andre gjensyn: