«Bay of Angels» (1963) – Gud, gambling og glimt av kjærlighet

Bay of Angels (La Baie des Anges) av Jacques Demy er elegant og lavmælt i en utforskning av kjærlighet, skjebne og avhengighet. Alt gjennom et visuelt dempet, men tematisk ladet portrett av gamblingens verden. Med Jeanne Moreau som den gåtefulle Jackie og Claude Mann som den naive Jean, tegnes en eksistensiell reise fra rutine til risiko, og fra kontroll til overgivelse.

Innledningen treffer særlig kontrollert og slående. Jean arbeider i en bank, som blir iscenesatt som et sted preget av orden, kontroll og stillhet. Det er en forutsigbarhet som samtidig understrekes av den rolige kameraføringen og filmens dempede rytme. Det rasles med sedler, vises presisjon i bevegelser og blikk. Når Jean blir introdusert for idéen om å gamble av en kollega, er det med argumentasjonen at «man må prøve alt i livet». Det er tilstrekkelig til å åpne hovedpersonens blikk mot et mer moderne livssyn, og en slags frihetsfilosofi som gjør at han i større grad begynner å handle etter impulser og tilfeldigheter.

Gambling med rulett blir ikke bare et spill i filmen, men en gjennomgående metafor. Det handler ikke bare om penger, men også om tro, skjebne og identitet. Jackie (kvinnen han møter, spilt av Moreau) sier på et tidspunkt at hun følte det var som å være i kirken første gang hun var på kasino, og spør om ikke Gud kjenner alle tallene i ruletthjulet. Her blir det religiøse aspektet direkte adresser; rulett som en «skjebnemaskin», eller et alter der spillerne utfører moderne ritualer i håp om nåde eller frelse. Gambling blir en sekulær form for tro, og Jackie fremstår som en slags mystiker, som har viet seg helt til spillets ekstatiske og destruktive logikk.

Visuelt er Bay of Angels skutt i svart-hvitt, noe som gir en viss kjølig eleganse, men også begrensning. I ettertid er det tydelig at Demy som filmskaper trer aller best frem i full kraft i farger, der høydepunktet naturligvis er Paraplyene i Cherbourg (1964) med sterke farger brukt som slående følelsesmessige koder og visuelle forsterkere. I Bay of Angels blir den romantiske dimensjonen i fortellingen noe nedtonet av den nøkterne paletten. Da blir det samtidig fristende å forestille seg hvordan kasinoets røde og gulltoner, Jackies hvite kåpe mot Middelhavets blå bakteppe, og det grønne ruletthjulet kunne ha løftet den emosjonelle spenningen i bildene – særlig fra en filmskaper som Demy.

Bay of Angels kan plasseres i forlengelsen av den franske nybølgen, og selv om den deler enkelte formelle trekk med bevegelsen (on-location filming, en viss eksistensiell tematikk og tilsynelatende lavbudsjettsproduksjon), skiller den seg også tydelig ut. Filmen mangler den metafilmiske lekenheten og det radikale bruddet med klassisk dramaturgi som preger mange nybølgeverk. I stedet står Demy i et slags mellomrom der han trekkes mellom poetisk realisme og nybølge, fra kontroll til impuls, fra kjølighet til lidenskap.

I ettertid kan Bay of Angels virke som et litt mindre representativt mellomverk i Demys filmografi. Filmen rommer kimen til det estetiske overskuddet og den eksistensielle lengselen som skulle prege hans senere filmer, men alt er uttrykt i et strammere, mer avdempet språk — og uten farger. Det er også i møtet mellom filmnens stiliserte komposisjon og råe nerve at den finner både sin tyngde og letthet.