«The Bloodstained Butterfly» (1971) – moden krim med giallo-blod i årene

Stilren og kontrollert thriller som utfordrer giallo-formelen. The Bloodstained Butterfly er en nedtonet, men effektiv krimfilm fra Italias gullalder som kombinerer Hitchcock-nerver med europeisk rettsdrama.

Nei, The Bloodstained Butterfly (Una farfalla con le ali insanguinate) er ikke et mesterverk. Men det er en velformet, giallo-inspirert film som holder et solid nivå – selv om den mangler mye av det som kjennetegner sjangeren i stiliserte drap, makabre virkemidler og spekulativ nakenhet. Duccio Tessari var heller aldri en rendyrket giallo-regissør. Selv om filmen kommer med italiensk pass, tidsriktig visuell estetikk og et plott som omhandler drap på unge kvinner, peker filmen vel så mye i retning av en mer klassisk thriller, der fokuset ligger på etterforskning og rettslig oppklaring fremfor sjangerens mer outrerte elementer.

Åpningsscenen er av filmens sterkeste. To barn i gule regnjakker leker i en regntung park, og blir plutselig vitner til at en livløs kropp ruller nedover en bakke. Samtidig ser de en mann i beige frakk flykte fra åstedet. Den døde viser seg å være en ung kvinnelig student. Politiet ankommer raskt, og vitneutsagn peker i retning av mannen i frakken som forsvinner før han kan identifiseres. En frakk som for øvrig er forbausende lik den politietterforskeren selv bærer når han ankommer stedet.

Ganske raskt får politiet likevel en hovedmistenkt, nemlig faren til en venninne av offeret som er en kjent programleder på tv. Bevisene synes solide, og han blir gjenkjent av vitner. Selv hevder han imidlertid sin uskyld, men mangler alibi. Først når et nytt drap skjer, mens han sitter fengslet, utvides horisonten.

Her begynner The Bloodstained Butterfly for alvor å leke med publikums forventninger. Tessari bygger spenningen mer i tradisjonen fra Hitchcock – en uskyldig mann i en skyldig posisjon – enn i tråd med gialloens groteske sjokk og visuelle overflod. En betydelig del av filmen foregår også i en rettssal, men Tessari sørger for variasjon gjennom flashbacks og fragmentariske tilbakeblikk som utvider perspektivet og etterlater rom for tolkning. Etter hvert spres mistanken utover et stadig bredere rollegalleri, og vi (publikum) tvinges til å revurdere hvem som egentlig er skyldig.

Det kunne lett blitt tungt, men filmens presise regi og detaljerte fremstilling av etterforskningen holder interessen oppe. Riktignok kan enkelte scener minne om mer intetsigende tv-krimserier, men Tessaris blikk for miljø og stemning løfter helheten. Det skapes ofte dybde og bevegelse i bildene, gjerne ved å la bakgrunnene spille en like viktig rolle som figurene i forgrunnen. Klippingen mellom fortid og nåtid tilfører en rytme som bidrar til å viske ut de mest konvensjonelle grepene. Musikken fra Gianni Ferrio, som veksler mellom suggererende stemningstoner og klassiske utdrag, forsterker videre den visuelle og narrative atmosfæren.

The Bloodstained Butterfly kommer med en alvorlig og moden tone som skiller seg fra de mer ekstreme og sjokkorienterte giallo-verkene fra samme periode. Estetikken er hakket mer nedtonet, fargene mindre intense, og tonen mer realistisk enn drømmende. Alt det gir filmen en egen form for uforutsigbarhet – en følelse av at Tessari bevisst har fraveket sjangerens uskrevne regler for å skape noe som er litt mer nyansert. Resultatet er en film som fungerer både kontrollert, intelligent og underholdende.