«I Knew Her Well» (1965) – blendende ensomhet

En ung kvinne jakter drømmen om berømmelse i 60-tallets Roma, men virkeligheten viser seg å være mer brutal. Antonio Pietrangelis glemte mesterverk I Knew Her Well (Io la conoscevo bene) er et sårt, vakkert og brutalt portrett av et menneske vi aldri virkelig får kjenne.

Tittelen er villedende med hensikt. Det kan virke som ingen egentlig kjenner filmens hovedperson, Adriana Astarelli, som tolkes av en fremragende Stefania Sandrelli (mest kjent fra Bernardo Bertoluccis mesterverk The Conformist). Hun er en ung kvinne som er overbevist om at hun har det som skal til for å bli den neste store filmstjernen. Hun må bare først treffe den riktige produsenten som ser det samme, slik at karrieren kan skyte fart…

Filmen kretser med sympatisk blikk rundt den unge kvinnen som har ankommet den italienske hovedstaden ladet like mye med ambisjoner som naivitet. Hennes slående vakkerhet gjør at menn ofte er rundt henne, deriblant de som på ulike måter representerer den bransjen Adriana vil inn i. Hun retter blikket mot dem som kan hjelpe henne på veien mot å bli berømt filmstjerne, noe hun på det tidspunktet fortsatt virker å tro kan ligge nært foran i tid. Den raske veien til suksess finnes imidlertid ikke, og heller ikke en omvei med korte og dårlig betalte modelloppdrag betaler seg som store nok steg i riktig retning. På et tidspunkt treffer hun en ung regissør som får henne til å posere for en reklamefilm som skal vises på kino over hele landet, men når det heller ikke fører til et spor av berømmelse eller anerkjennelse, er det som hun endelig blir bevisst på hva som er realitet og hva som er drøm. Den ulykkelige erkjennelsen kommer snikende; veien er altfor lang og brokete, og kanskje er hun ikke skapt for det likevel – eller kanskje er systemet ikke klart for å oppdage hva hun er og kan bli.

Pietrangeli skildrer Adrians møter i Roma med filmbransjen og mennene i den, som en kamp hun umulig kan komme seirende ut av. Eller, hva vil egentlig en seier innebære? Som ung kvinne i et dypt mannsdominert samfunn preget av økende materialisme i fremgangstiden av 60-tallet, er premissene fremdeles at hun må bruke egen seksualitet for å vinne frem. Det aktuelle tidsbildet preget av markante sosiale og kulturelle forandringer i det italienske samfunnet som fremdeles ikke har skapt rom for en som henne. Tradisjoner, forventninger og rollemønstre sitter tungt i det samme, selv i den litt mer progressive hovedstaden der feminismen fortsatt er i en tidlig fase. I det bildet blir Adriana en representasjon av overgangen mellom det tradisjonelle og moderne, mellom fortidens forventninger og fremtidens håp om endring. Hun kommer fra en familie som har levd og fortsatt lever et hardt liv på landet, mens hun selv søker til storbyen for et annet liv og kanskje andre verdier, noe som også fører til konflikter med egen familie.

Sandrelli er fantastisk i hovedrollen, og Pietrangeli er opptatt av å avbilde henne for å understreke den samme ytre skjønnheten som mennene i filmen studerer. Hun skildres som en erotisk skikkelse som tidvis nyter og lever for øyeblikkene vi ser henne i, men som også blir et seksualisert objekt som sperrer oss fra å bli reelt kjent med henne. En som har behov for kjærlighet eller oppmerksomhet, men som altså møter en kynisk verden klar for å utnytte henne. Sandrellis leveranse er subtil, og ofte skalert ned til nyanserte ansiktsuttrykk mer enn store (italienske) fakter, hvor den italienske skuespilleren har forklart i intervjuer (se Criterion-utgivelsen) at hun gjenkjente Adriana fra egne erfaringer.

Antonio Pietrangelis film har en slags spirituell sammenkobling med Federico Fellinis betydelig mer berømte La Dolce Vita, men er mer realistisk orientert. Og der Fellinis storverk maler opp en overflødig og dekadent eleganse på lerretet, er ydmykelsene her mindre sminket og mer smertefull å kjenne på. Filmen skildrer et samfunn med strukturer som umuliggjør enkelte drømmer, der det i Fellinis visjon var større rom for magi. Fellinis fortelling hadde også et tydelig mannlig perspektiv, mens skjebneblikket her utelukkende tilhører en maktesløs kvinne som ikke kan dra nytte av fremgangstidene, fordi mekanismene – styrt av menn – ikke egentlig tillater henne de mulighetene. Likevel ser vi henne manøvrere i en ny verden med faktisk følelse av frihet som hun tar nytte av, selv om filmen tar skritt mot en mørkere realitet og utvei.

Selv om Pietrangeli som filmskaper aldri hadde den flamboyante stilen til Fellini, den intellektuelle kapasiteten til Antonioni eller den episke storheten til Visconti, hadde han en stemme som filmskaper med potensial til å treffe et bredere publikum og høste større kunstnerisk anerkjennelse enn han gjorde. Og kanskje særlig med I Knew Her Well som riktig nok springer ut av en neorealistisk arv, men som har en finstemt friskhet og lekenhet i både formspråk og hva som er i fokus.

Det er fantastisk kontemporær musikk, fra det dansbare til det melankolske, som speil mot brytningstiden plottet foregår i, mens svart-hvitt-fotoarbeidet er nydelig – spesielt i de levendegjorte nærbildene av ansikter. Fra åpningsbildet av en bikinikledd Adriana liggende på stranden mens kamera panorerer sakte rundt og inntil kroppen hennes, blir det følbart at Pietrangeli har spennende tanker for filmens prioriteringer. Det er en oppløftende rytme og fortellerstil som speiler det urbane livet og fremveksten av en ny tid, men overhodet ikke som noen indikasjon på absolutt lykke – like lite som de korte tilbakeblikkene til Adrianas fortid og familie fra et slitent jordbruksliv aldri fremheves som et romantiserende ideal. Fortvilelsen som følger i Adrianas liv er like mye en konsekvens av det ene som det andre, men ingen kan forstå fullt ut rekkevidden av hva som foregår. Pietrangelis empati er hele tiden med Adriana, men veldig understrekende er filmen aldri før den treffer hardt i avslutningen.

I ettertid er det likevel de mange øyeblikkene underveis som har festet seg vel så godt som hvordan det hele slutter på en veldig dramatisk tone.