Les Petites Amoureuses (1974) – episoder av en barndom

Jean Eustache skildrer fragmenter av en oppvekst som bevisst uforløst, langsomt og episodisk – i blikk mot det å passe inn, om kropp og ungt begjær. På den ene siden er filmen tidløs, på den andre tydelig datert. Uansett er det et vakkert og vemodig barndomsportrett som fortjener mer oppmerksomhet.

Etter å ha laget et av filmhistoriens mest snakkesalige og kompromissløse verk i La maman et la putain (The Mother and the Whore), vendte Jean Eustache blikket mot noe som er langt mer… stille.

Les Petites Amoureuses (My Little Loves), som han gjorde allerede det påfølgende året, er på mange måter det motsatte av forgjengeren som var tung av ord, refleksjon og psykologisk utmattelse. Les Petites Amoureuses er altså stille, enkel, episodisk – og nærmest blottet for «overflatefølelser». Eustaches prosjekt er ikke her å forklare ord, men vise med bilder og formidle observasjoner.

Filmen følger tenåringsgutten Daniel, som flytter fra landsbygda til en liten by for å bo med moren sin og hennes kjæreste. Derfra utspiller filmen seg som en rekke løst sammenhengende episoder. Vi ser Daniel som sykler rundt, stirrer på jenter, blir avvist, leker voksen, får jobb, blir ydmyket. Han prøver, feiler og lærer – ikke gjennom moralske retningslinjer, men sosial tilpasning og prøving. Det finnes lite ytre drama, og ingen egentlig utviklingskurve. Men det er samtidig i det langsomme og mekaniske mønsteret av observasjon at filmens særegne, poetiske filmkraft skapes.

Eustache tilhører en generasjon franske regissører som ikke bare brøt med klassisk dramaturgi, men også med forestillingen om hva film skal være. I Les Petites Amoureuses er det ingen fortellerstemme, ingen musikk, ingen dramaturgisk eskalering. Kamera holdes statisk, tagningene er lange, og overgangene mellom scenene kan understrekes med fade to black – et grep som gir en rytme med assosiasjoner til diktopplesning snarere enn fiksjonsfilm. Det er svarte mellomrom som gir små pusterom for å skille øyeblikkene fra hverandre. Hver scene presenteres som tydelig adskilte minner, men de blir en del av et større mønster som ikke bindes sammen av ord.

Men filmen er heller ikke i et vakuum, og det finnes et åndelig slektskap her til både Eric Rohmer og Francois Truffaut. Kanskje særlig Pauline à la plage (Pauline at the Beach) og L’argent de poche (Small Change eller Pocket Money) – men samtidig er denne enda mer rendyrket observerende i formen. For der Truffaut lar barnas liv fylles av følelser og uro, presenterer Eustache en hovedperson som nesten forsvinner i sin egen kropp. Daniel føles ikke som en karakter i klassisk forstand, men som en figur vi betrakter på avstand og sjelden inviterer til identifikasjon. Han leses og tolkes i blikk, kropp og ventende stillhet.

Noe av det som gjør Les Petites Amoureuses ekstra virkningsfull å se i dag, er hvordan den utilsiktet fanger en form for barndom og ungdomstid som ikke finnes mer — den skjermfrie. Vi ser barn som stirrer, venter, vandrer og kjeder seg. Det filmen så fint viser er hvordan de tilsynelatende tomme øyeblikkene fyller oppveksten og livet med verdifulle livserfaringer. Det er kanskje først med dagens blikk mot filmen at man blir bevisst på hvor mye tid og rom som finnes til rådighet i et ungt liv, og hvordan en slik tilstedeværelse med fravær av distraksjon, er en slags forutsetning for alle små oppdagelser som former en.

I hvordan filmen dokumenterer renheten av en oppvekst i en annen tid — der virkeligheten er fysisk, langsom og ufiltrert — oppstår også et visst vemod. For selv om mye i filmen er tidstypisk, er mye også universelt – eller var det, inntil nylig. Det er ikke bare miljøet og klærne som føles fjerne, men selve relasjonen til verden. Det å være i kroppen, i rommet, i blikket. Det er lett å tenke at barn i dag – ikke alle, men mange – sjelden får erfare verden på denne måten, fordi teknologien konstant griper inn i tomrommet. Uten kjedsomhet, ingen undring. Uten undring, ingen virkelig oppdagelse.

Men Les Petites Amoureuses er ikke et tiltenkt nostalgisk verk. Filmen romantiserer heller ingenting. Det finnes en hardhet, eller en kjølighet, i måten Daniel observeres på. Han blir ikke veiledet eller forstått, men bare rett og slett formet av omgivelsene. Eustache tilbyr ingen psykologisk innsikt, men er mest opptatt av å vise en sosial virkelighet av hvordan man gjennom prøving og ydmykelser blir voksen.

Den episodiske formen kan til tider føre filmen over i et monotont spor. Og i motsetning til La maman et la putain, som er språklig eksplosiv og full av eksistensiell spenning, kan Les Petites Amoureuses til tider virke stillestående – naturlig nok, fordi den er mer opptatt av å dokumentere noen som utforsker mer enn den er opptatt av selv å utforske.

Les Petites Amoureuses er muligens ikke et helstøpt filmverk, og den er et stykke unna å kunne kategoriseres som et mesterverk. Men det føles som en betydelig sjeldenhet å oppdage, og en fin påminnelse om hvordan det en gang var mulig å være ung i verden – med hele kroppen, blikket og all den stillheten som krevdes for å oppdage noe viktig.

Og det treffer meg som en personlig refleksjon at det å vokse opp i Østfold på 90-tallet, har flere likheter med filmens skildring av oppvekst på 70-tallet i Frankrike enn den oppveksten jeg er tilskuer til i dagens virkelighet. Så, kanskje denne filmen egentlig bør vises til dagens unge? Da er paradokset naturligvis at filmen i seg selv er altfor stille og observerende til å kunne det…

Andre filmer under radaren: