«The Swimmer» (1968) – en amerikansk odyssé i suburbia

The Swimmer er en forunderlig skildring av en mann som bestemmer seg for å svømme hjem gjennom naboenes bassenger. Som filmfortelling er det utpreget visuelt og dypt symbolsk, drømmeaktig og ikke minst urovekkende – om tid, tap og selvbedrag.

Det varme solskinnet i en påfallende forstadsidyll trekker oss først mykt inn, før det gradvis fornemmes en dissonans.

Vi møter Burt Lancaster i rollen som Ned Merrill – en mann i midten av livet som fortsatt virker vital, veltrent, karismatisk og sosialt trygg. Men så snart han legger ut på den besynderlige etappen av svømmeturer fra basseng til basseng, får filmen en struktur som både minner om en road-movie og som har paralleller inn i Homers Odysseen. Det er episodiske møter med venner, naboer og gamle bekjente — og hver etappe fører til nye prøvelser. Men i motsetning til Odyssevs, skal ikke Ned vende hjem som en triumfator, men som en mann konfrontert med eget sammenbrudd.

The Swimmer flyter drømmende av sted med en særegen visuell tone, underliggende uro og med smått surrealistiske trekk. Det er en gjenkjennelig virkelighet på overflaten, men den er ofte forvridd. Hver samtale har et ubehagelig skjær, hver sosial setting rommer stikk og avsløringer. Det er en dobbelthet som også gjør filmen følbar som snikende og psykologisk horror, men av den typen der monstrene ikke finnes som ytre skikkelser. Det skrekkelige finnes i hvordan regissør Frank Perry viser ubehaget bak fornektelse, aldring og samfunnets kulde. Med klimakset som et mareritt man sliter å våkne fra.

Tematisk rommer filmen både satire og tragedie, der Perry retter kritiske blikk mot den amerikanske velstandens sub-urbane fasade, samtidig som han avkler den påtatte middel- og overklasse-«idyllen». Likevel er fortellingen også ladet med universell kraft. Reisen gjennom bassengene blir som en livsreise i miniatyr. På sitt mest allegoriske er det mulig å tenke på The Swimmer som en amerikansk Buñuel-historie (i hvert fall gjorde jeg det) – samfunnskritisk, drømmelogisk og med en ubehagelig undertone av absurditet.

I hovedrollen finner vi altså Burt Lancaster som et litt uventet valg, men den atletiske Hollywood-helten fra tidligere tider gjør seg godt i en rolle som utfordrer eget image. Det oppstår en spennende kontrast i møtene mellom hans muskuløse og solbrune nærvær, karakterens desperate leting på en fortid som har sklidd fra ham, og sårbarheten som pipler frem bak fornektelsen.

The Swimmer hevdes å være et produkt av en turbulent produksjon, hvor Sidney Pollack (tidlig i karrieren) ble hentet inn for å regissere enkelte scener på nytt etter at Perry på et tidspunkt trakk seg. Likevel fremstår filmen unektelig som helhetlig i uttrykket med en gjennomført blanding av psykologisk ubehag, samfunnssatire og eksistensiell søken som gjør filmen til noe langt mer enn et finurlig, filmatisk forstadseksperiment.

The Swimmer er i all sin uvirkelige virkelighet en film som fremstår kunstnerisk kompromissløs og egenartet mens den forfører og uroer, og fortsatt fungerer sterkt både som tidløs allergi om menneskets evige kamp mot tid, selvbedrag og ensomhet – og som en atmosfærisk, gåtefull og uforutsigbart medrivende filmreise ulik det meste annet.