«The Running Man» (1987) – profetisk action med tidløs energi

Lite visste jeg som ung at The Running Man ikke bare var et adrenalinkick av en underholdende sjangerfilm med actionfilmikonet Arnold Schwarzenegger i front, men at den også var en satirisk fremtidsvarsel som viste seg å være ganske så presis.

Jeg så The Running Man første gang på tidlig 90-tall, enten på video eller TV, og husker den mest som en hardtslående, actionfylt science fiction-film – typisk for sin tid og for Arnold Schwarzeneggers storhetstid. Det var sterke farger, høyt tempo og grafisk vold. Alt en tenåring ønsket fra en 80-talls actionfilm.

Ved gjensyn mange år senere er det på mange måter en annen film som trer frem. For bak musklene og one-linerne skjuler det seg et forbløffende skarpt blikk på mediekulturens utvikling og hvordan underholdning, politikk og sannhet kan smelte sammen til et farlig spill.

Filmens handling er satt til en totalitær fremtid der reality-showet The Running Man lar dømte fanger kjempe for livet foran et jublende publikum. Schwarzenegger spiller Ben Richards, en pilot som blir syndebukk for et massedrap han aldri begikk, og som tvinges inn i showet. Det som begynner som et blodig TV-spill, utvikler seg til en kamp om sannhet og frihet – og mot et system der propaganda og fabrikerte nyheter styrer befolkningens virkelighetsoppfatning. Det er nesten umulig å se filmen i dag uten å tenke på såkalt fake news, informasjonskriger og hvordan massepsykologi former en opinion. Den dystre fremtidsvisjonen fra 1987 føles klart mer realistisk nå enn den antagelig gjorde da.

Det er også verdt å huske at The Running Man ble produsert i en tid da tv-virkeligheten hadde utviklet seg med et sterkere grep om samfunnet. 1980-tallet var tiåret for infotainment, talkshows og MTV. Det var nyheter, underholdning og reklame som smeltet sammen på nye måter, ofte for å skape sjokk. Samtidig vokste wrestling-kulturen frem i den popkulturelle verden med sine iscenesatte helter og skurker. Alt det er kokt inn i filmens DNA som viser hvordan underholdningens dramaturgi kan brukes til kynisk manipulasjon av publikum, eller skape lojalitet og styre en folkemasse. I den forstand er The Running Man like mye et produkt av sin tid som et varsel om vår egen.

Schwarzenegger selv er en stor del av filmens identitet. Det østerrikske kroppsfantomet, som senere skulle bli noe så usannsynlig som amerikansk guvernør, har selvsagt en enorm fysisk tilstedeværelse. Og med den distinkte aksenten, ispedd de tørre kommentarene, gjør han The Running Man både litt karikert og uimotståelig. Han bringer en egen varme og selvironi inn i materialet, som en overdimensjonert helt i en overdreven verden.

Da jeg senest så filmen på nytt var det også sammen med familiens 12-åring, og hun levde seg helhjertet inn i det meste som foregikk – kan man få en bedre attest på at noe fremdeles fungerer nesten førti år på overtid? Ja visst er filmen datert av 80-årene i uttrykket, men ikke i kraften. Filmen leverer fremdeles intensitet, spenning og sjarm, samtidig som de iboende advarslene bare har fått større tyngde med tiden.

Estetisk sett er The Running Man en destillert 80-tallsopplevelse – neonfarger, skarpe lys, metalliske kulisser og kostymer som minner mer om musikkvideo enn virkelighet. Den er rufsete og ujevn, men energien er konstant. Harold Faltermeyers synthscore tilfører et massivt løft, med et melodiøst og rytmisk driv som både forankrer filmen i produksjonstiden, men også løfter den ut av den. Musikken gir i det hele tatt en puls som bærer den fra scene til scene, og som til tider minner om komponistens ikoniske arbeid på Top Gun – det vil si et dominerende lydbilde som er både dramatisk, stilig og uimotståelig.

Men misforstå ikke: The Running Man er langt unna et mesterverk. Filmen er både lettbeint og overtydelig. Men substansen er samtidig akkurat passe god, akkurat som estetikken er forseggjort, og resultatet derav underholdende. Den er både en slags tidskapsel og advarsel pakket inn i en actionfilm som uforvarende ble til et speil for et mediesamfunn på vei mot kaos. Kanskje er det også i den salige blandingen av det cheesy og det klarsynte at The Running Man fortsatt kan returneres til som relevant utover ren nostalgi. Det er et tidsbilde, en satire og reinspikka 80-tallsaction på én og samme tid.