«Hollywood 90028» (1973) – vakkert og foruroligende, mellom exploitation og kunstfilm

I et Los Angeles uten håp lar Christina Hornisher oss stirre inn i avgrunnen. Hollywood 90028 er både et mareritt og et kunstverk.

Los Angeles’ mentale brutalitet og hulhet er på estetiserende utstilling i Hollywood 90028 av Christina Hornisher. Men det er først de siste par årene det reelt sett har vært mulig å oppdage og faktisk se filmen, takket være Grindhouse Releasing som har restaurert og re-lansert det som opprinnelig var en obskur exploitation-film fra 70-tallet. Og dette er vitterlig fortsatt et stykke obskurt exploitation-filmverk, men et forbløffende godt og vakkert sådan!

Det er til å forstå at det har vært populært å trekke tråder fra Hollywood 90028 tilbake til Peeping Tom og særlig Taxi Driver. Men Hornishers film er naturligvis ikke en lavbudsjetts Taxi Driver-imitasjon i kvinneperspektiv, rett og slett fordi Hornisher løp ut av startblokka før Martin Scorseses mørke og mesterlige New York-kildring. I hennes visjon er skyggesiden altså flyttet til L.A. og Hollywood. Her kjemper filmens protagonist en indre kamp mens filmen estetiserer det ytre.

Filmen handler om den deprimerte kameramannen Mark som tjener til livets opphold ved å filme porno og omgås mennesker på samfunnets ytterkanter, men som egentlig ønsker å jobbe med seriøse Hollywood-produksjoner. Men det er en umulig drøm i drømmefabrikken, og derfra er veien kort til stupet og marerittet. Motstanden blir til frustrasjonen som gir rennefart mot destruktiv vold. Det er i koblingen av film, voyeurisme, besettelse, frykt og seksuell dragning at Hollywood 90028 trekker veksler på Michael Powell-mesterverket Peeping Tom som ble bannlyst og misforstått da den utkom forut for sin tid i 1960. For Hollywood 90028 var den naturlige plattformen etter utgivelsen begrenset til smale drive-in-kinoer fra 70-tallet som spesialiserte seg på exploitation-film. Men det ville ikke vært sjokkerende om også et slikt publikum snudde ryggen mot filmen, men da på grunn av et kontemplativt tempo og arthouse-aktig estetikk fremfor sjangerforventede sjokk og rytmisk exploitation. For i realiteten er Hollywood 90028 mer foruroligende i takt og tone enn i innhold.

Settingen er et tilsynelatende forlatt Los Angeles med scener som rammer inn en nær post-apokalyptisk stemning. Det er en vakker kulisse som fanges av et slående fotografisk blikk, og det rammer samtidig inn hovedkarakteren som en person av ensomhet og indre demoner. Det er naturligvis å trekke det altfor langt, men miljøet gir likevel et visst ekko av Michelangelo Antonioni når han iscenesetter mennesker på vandring i moderne bylandskap for å understreke en eksistensiell tomhet. I Antonionis filmer kolliderer det vakre med det uvirkelige, og gir følelser av fremmedgjøring og psykologisk uro. Det er i det minste mulig å gjenkjenne noen av de samme mekanismene, på et annet nivå, i Hornishers lavbudsjettsfilm. For det er utvilsomt at hun er opptatt av en visuell, filmatisk presentasjon av en indre tilstand ved å bruke lange, stille tagninger med urbane bakgrunner og få mennesker. Og det er gjennom de bildene at hun evner å etablere filmens uhyggelige atmosfære kretsende rundt en foruroligende fremmedgjøring, som i dette tilfellet vrenges mot helt andre sider enn hva Antonioni styrte mot. For på et tidspunkt er det klart at Hollywood 90028 har klare trekk av en mer grunge-aktig visuell stil og et psykologisk fokus som dreier plottet stadig mer alarmerende mot sleazy horror.

Det snuskete er synlig fra åpningsbildene, mens vakkerheten kommer snikende når man gradvis blir oppmerksom på de glidende og absorberende overgangene og innstillingene av forfalne byrom utendørs som bakgrunn. Det er bilder av dybde, tekstur og enkel finesse – og en finjustert balanse mellom det konkrete og drømmende, det forlokkende og skremmende. Det er definitivt mindre av en historiefortelling enn en skapning av en atmosfære gjennomsyret av fordervelse og indre uro, hvor alt forsterkes av neonlysene i den kvelende storbyen. Dermed blir kanskje Hollywood 90028 mer en kunstfilm om en fortapt sjel fanget av Los Angeles’ tomhet enn en effektiv skrekkfilm i exploitation-segmentet, men hva er feil med det?

Filmens reise i dette miljøet, og med den tematikken som løftes, skaper også visse assosiasjoner til et univers Bret Easton Ellis kunne manøvrert en enda mer spennende historiefortelling i. Kanskje rent bortsett fra at i denne verdenen befinner aktørene seg i et lavere sosialt sjikt i L.A.-hierarkiet. En alternativ assosiasjon kan i så fall være en tidlig og upolert Gregg Araki-film, men uten eksplisitt LHBTQ-tematikk. Skildringen av utenforskap, visuell råskap og eksperimentering knyttet til seksualitet og makt, er i hvert fall delvis sammenfallende. At skuespillerprestasjonene ikke er mye å skrive hjem om, er heller ikke et stort problem, fordi de ikke er tilstrekkelig svake til å ruinere alt som er så lysende.

Hollywood 90028 kanaliserer et slags elsk-hat-forhold til Hollywood – som uttrykk for det motsatte av et kjærlighetsbrev fra byen kjent for drømmer og glamour. Hornisher vender seg mot den mørke baksiden, og der finner hun ensomhet og systematisk ødeleggelse av outsidere og sårbare sjeler. Og hun avslutter filmen med et pang – i form av det som er en sterkt understrekende og dristig finale der Hornisher går all inn og treffer midt i blinken for alt hun har bygd opp til i både form og tematikk.