«The Unseen» (1980) – halvglemt raritet i skrekkfilmens kjeller

Tre unge tv-journalister på tur til en idyllisk småby i California finner seg innlosjert hos en eksentrisk museumskurator og hans unnvikende kone. Det som i utgangspunktet fremstår som en ubehagelig, men ufarlig situasjon, forvandles snart til et klaustrofobisk mareritt. Danny Steinmanns The Unseen (1980) er en ujevn, men særpreget b-film i horrorlandskapet som blander gotisk atmosfære, slasher-elementer og italiensk-inspirert psykoterror.

Det åpner med bilder av tre unge kvinner på jobbreise til Solvang, et postkort-vakkert dansk-amerikansk samfunn sør i California, som tilsynelatende er det tryggeste stedet på jord. Når hotellene er fulle under en årlig festival, lar de seg overtale til å overnatte hos en lokal museumskurator, spilt med herlig nevrotisk energi av Sydney Lassick, og hans tilsynelatende underdanige kone (Lelia Goldoni). Snart aner vi imidlertid at huset rommer mer enn det beboerne gir inntrykk av, og en hemmelighet i kjelleren setter tonen for filmens videre spill med sjangerkonvensjoner.

The Unseen ble regissert av Danny Steinmann, som senere gjorde seg bemerket med Savage Streets og den femte Friday the 13th-filmen. Misnøyen med produsentens klipping førte derimot her til at han skjulte seg bak pseudonymet Peter Foleg, men ironisk nok er dette trolig hans mest helhetlige arbeid. Samtidig er den tydelig et avkom av sin tid. På den ene siden preget av Hitchcocks arv og den italienske giallo-tradisjonen. På den andre siden forankret i den gryende slasherbølgen som snart skulle dominere 80-tallet.

Visuelt er The Unseen hakket mer ambisiøs enn man skulle forvente av en b-produksjon. Foto og klipp bygger opp spenning i flere sekvenser, og Michael J. Lewis’ musikk gis en fremtredende rolle som effektiv stemningsskaper – ofte mer virkningsfull enn dialogen, som til tider faller gjennom i stivhet og klisjé. Skuespillerprestasjonene er ujevne, men Lassicks maniske spill gir et uforutsigbart driv, mens de tre journalistene i hovedrollene stort sett reduseres til sjangerarketyper.

Svakhetene melder seg for alvor i siste akt, da filmen mister rytmen og spenningen flater ut. Avsløringen i kjelleren har potensial til å være et sjokkerende klimaks, men utføres på en måte som føles både forutsigbar og tonedøv. Dermed blir slutten et antiklimaks i en film som frem til da hadde bygd opp en ganske vellykket uro.

Likevel er The Unseen verdt å grave frem, ikke minst for alle som er interessert i overgangsfasen mellom 70- og 80-tallets horror. Det er overhodet ingen klassiker, ei heller en såkalt «glemt perle», men filmen viser uomtvistelig frem kvaliteter i hvordan lavbudsjettsproduksjoner fra denne perioden kan romme både atmosfære, særpreg og uventet oppfinnsomhet – midt i et landskap av ellers formelstyrte sjangerfilmer.

Mer nattfilm: