«Love is Colder than Death» (1969) – Fassbinder i støpeskjeen

Kjærlighet er kaldere enn død i Rainer Werner Fassbinders spillefilmdebut. Men ingenting er kaldere enn tyskerens iscenesettelser i denne tidlige stiløvelsen fra en som skulle vokse til å bli en av de aller største i europeisk film.

Er du blant de som ikke kan fordra filmer som prioriterer stil over substans, vel, da skal du antagelig ikke se Love is Colder than Death. Dette er ikke bare en formprioriterende film, men det er en film som defineres utelukkende av form – og den dirrer av vilje og bevissthet om å skape noe som er både friskt og samtidig kontrollert, skapt med ungdommelig arroganse av den typen bare et debutverk fra en altfor flink filmskaper i 20-årene kan uttrykke seg.

Men hva består stilbevisstheten av? Minimalisme er nøkkelordet. Fassbinder setter opp et stringent drama med en ekstremt asketisk og kjølig visuell fremtoning. Sekvensene er naturligvis i svart-hvitt, de er symmetriske og kamera holdes enten rolig eller glir i beste fall sakte bortover i takt med figurenes taktfaste bevegelser. I det stiliserte blir filmen også tilsiktet fremmedgjørende, og det er ingen risiko for feilslutning å hevde Fassbinders inspirasjon fra den franske nybølgen generelt og Jean-Luc Godard spesielt. Likevel er det to andre prominente la Nouvelle Vague-eksponenter som eksplisitt får navnene sine påført filmen i fortekstene, nemlig Claude Chabrol og Éric Rohmer. Sistnevnte får til og med en bi-figur i filmen oppkalt etter seg.

Hva filmen «handler om» virker nesten sekundært, men Fassbinder spiller selv hovedrollen som den småkriminelle Franz. I åpningen ser vi ham bli forhørt av et kriminelt syndikat som vil innlemme ham i et samarbeid, noe Franz takker nei til. Etterpå vender han tilbake til kjæresten (som er prostituert, og spilles av Hanna Schygulla) samtidig som han utvikler et slags vennskap med leiemorderen Bruno (Ulli Lommel). Det utvikler seg til et intrikat trekantdrama preget av like deler mistillit og maktspill som begjær – og ikke minst skal de sammen gjennomføre et ran. Bare lojaliteten stikker dypt nok.

Det dukket også opp som et tankeeksperiment å se Love is Colder than Death som en slags europeisk forgjenger til Quentin Tarantino og hans Reservoir Dogs. Begge er lavbudsjettsdebuter, skutt med få locations og et snevert rollegalleri, med et ran som del av plottet, og begge filmene er skapt av unge regissørstemmer med definert smak og kunnskap om filmhistorien som det lånes fritt og åpent fra. I begge tilfeller merkes imidlertid en voldsom vilje og kompetanse til å definere egne filmspråk i all gjenbruken – en slags ungdommelig trang til å skape noe nytt av det som allerede finnes. Fassbinder kanaliserer den franske nybølgens kjølige intellektualisme, og Tarantino dens amerikanske, popkulturelle etterklang.

Filmen åpner med en malerisk, men samtidig litt rufsete innstilling i et stilisert rom hos det kriminelle syndikatet som vil rekruttere hovedpersonen. Vi ser ham – portrettert av Fassbinder selv – sittende i en stol med røyk og avis, langt til venstre i bilderuten. Det er kaldt og kontrollert, akkurat slik hele filmen skal vise seg å være. Det første bildet i den første spillefilmen illustrerer dermed også Fassbinders særegne visuelle syntaks i komposisjoner av mennesker i rom. Det er stiliserte tablåer som typisk kan uttrykke makt, begjær eller ensomhet. Debutfilmen har mange slike scener, som hver for seg og samlet er kimen til den presise, nesten musikalske kontrollen over rom og rytme som skulle gjøre tyskeren til en av europeisk films mest gjenkjennelige stemmer.

Likevel er Love is Colder than Death nærmere å være en fascinerende debut enn et fullendt verk. Den kjølige selvbevisstheten kan tippe over i det stivnede; tempoet er tregt og fortellingen kan opplagt fremstå som et påskudd for formøvelsen. Fassbinders fokus på kontroll og komposisjon kveler litt av filmens pust og liv. Men det er også i filmens tomhet den fylles med verdi, og man ser konturene av en filmskaper som leter etter en kunstnerisk identitet og balanse, og filmen lander som et spennende utstillingsvindu for et filmspråk og en filmskaper i emning – litt ujevn, men full av fristende smakebiter og løfter som skulle innfris.