«Krigerens hjerte» (1992) – psykologisk krigsdrama med nordnorsk kraft

Leidulf Risans Krigerens hjerte (1992) er en sjelden krigsfilm som ikke først og fremst handler om heltemot, men om skyld, savn og menneskelig splittelse. I skyggen av krigshistorien skapes et intenst drama om kjærlighet, lojalitet og moralske valg – et verk som fortjener fornyet oppmerksomhet.

Først: Er denne filmen blitt litt glemt i kjølvannet av den senere, massive produksjonen av norske krigsfilmer? Hvis ja, er det synd.

En tekst over snødekket vinterlandskap i mørket rammer historien inn i den nødvendige historiske konteksten. Bakteppet er Sovjetunionens angrep mot Finland i 1939, det vil si vinterkrigen. Selv om sovjetisk side ble påført store tap etter heroisk motstand, måtte finnene gi fra seg store landområder. Dette finner sted bare uker før Tysklands invasjon av Norge.

Krigerens hjerte sender oss direkte inn i det fysisk vonde dramaet av brutalitet som følge av krigens faktiske handlinger der og da. Ann Mari står midt i det blodige finske krigsdramaet som frivillig sykepleier. Vi ser henne sliten og desillusjonert i et overfylt feltsykehus, men fortsatt med en iboende tapperhet idet hun utrettelig forsøker å bistå de skadde og livløse som ankommer leiren i altfor store tall. Én av de sårede soldatene, er den finske soldaten Markus, som vi ser observerer Ann Maris heroiske kamp og omsorg for medsoldatene med et blikk som avslører at han selv har fått varme følelser for henne. Deretter klippes det frem i tid og til et lite fiskevær i Nord-Norge, og til en diametralt motsatt stemning og virkelighet. Det er varmt, svettende og lidenskapelig når Ann Mari og Markus omslynger hverandre nakne i senga. På dette lille stedet skal de både drive småbruk og stifte familie, men det er før krigshandlinger fra virkeligheten på nytt treffer dem allerede våren 1940. Da står tyske soldater bokstavelig talt på døra og informerer om at de skal bygge fangeleir og kystfort like ved den nye familiens småbruk.

Når tyske soldater går til krig mot Sovjetunionen i 1941, blir finnene med på tyskernes side i håp om å gjenerobre landområdene de tapte under vinterkrigen. Markus’ samvittighet, det krigerske hjertet, fører ham vekk fra familien og tilbake i strid på finnenes side. Som direkte involvert i kamphandlingene under den såkalte fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen, blir han i praksis også kjempende side om side med tyske soldater, de som nettopp har okkupert det nye hjemlandet og truer tryggheten til hans nye familie i Norge.

Krigerens hjerte inntar ulike perspektiver, men viser ofte frem den desillusjonerte siden i menneskets opplevelser av krig, som når Markus’ retur til strid fører ham mot en plaget sinnstilstand, noe som får ham til å desertere og ville returnere til familien. Reisen er imidlertid lang – i flere betydninger av ordet. Hjemme har allerede dødsbudskapet om mannen nådd døra til Ann Marie, som er uvitende om at det ikke er sannheten hun fikk servert i døråpningen. For henne var det isteden belastningen som fikk begeret av psykiske belastninger til å renne over. Hun berges imidlertid av en tysk offiser i nærområdet som viser sympati, ledsaget av romantiske følelser, og relasjonen mellom de to blir både hva Ann Marie trenger og ikke trenger. Fordi mannen hennes, og faren til det lille barnet, likevel ikke viser seg å være død.

Leidulf Risan hadde forut for Krigerens hjerte allerede demonstrert evne til å skape spenning på norsk film, mer enn de fleste andre, gjennom 80-tallssjangerfilmene Etter Rubicon og Dykket. Her finnes også et sterkt ytre driv og høy handlingstetthet. Det er kjærlighet, krig og død. Dramaet er stort og mye står på spill. Men Risan viser også interesse for de indre konfliktene og karakterenes komplekse tilknytning til hva som foregår. Ikke minst foregår det via Anneke von der Lippe som vekselvis sårbar og barsk nordnorsk kvinne i møte med brutale psykiske og fysiske prøvelser. Det er en like voldsom som det er en voldsomt imponerende tolkning; kraftfull, men uten å bli overspillende. Med bakgrunn som skuespiller kun fra scenen, må dette i 1993 ha vært en nær sensasjonell filmdebut å bevitne, en prestasjon som også ga henne Amanda som årets beste kvinnelige hovedrolleinnehaver. Den tyske soldaten spilles for øvrig sterkt av Kretschmann, som senere skulle få en fin internasjonal karriere – alt fra å figurere som sadistisk morder i Daro Argentos The Stendahl Syndrome til å gjøre større roller i anerkjente dramaer som Stalingrad og ikke minst The Pianist av Roman Polanski.

Krigerens hjerte velger å la store følelser få boltreplass i flere sekvenser. Samtidig blir bildene av krig og kjærlighet avløst innimellom av desillusjonerende perioder, der man enten føler ingenting eller resignasjon. Musikken er dempet, men melodiøs. Bildene romantiserer dels det storslagne i et nordnorsk kystlandskap, men uten at det smaker som turistbilder. I de samme bildene ligger hele tiden kanaliseringen av krigens meningsløshet. Det veves inn i en skildring som knytter seg mot desillusjon; om det å søke bort fra krigens kjerne. Risan forteller en historie som kan virke å rettferdiggjøre det som vanligvis er ansett som en dyd, slik man så det i noenlunde samtidig lanserte Secondløitnanten, der Hans Petter Moland portretterte valget om deltakelse i krig som en heroisk manøver for å beskytte egen nasjon, en plikt. I motsetning til Secondløitnanten, er imidlertid denne filmen mer direkte, usminket og brutal i det å vise krigens arr i ansiktet på mikronivå, og dermed få oss til å kjenne på samme maktesløshet og skape en slags aksept for de involvertes unnvikenhet. Det føles som komplekse skildringer av hvordan ekstreme ytre påvirkninger får oss til å kjenne på ekstreme følelser som strekker oss i ulike retninger.

Risan dramatiserer over dilemmaer om å foreta valg under krig, der det historiske bakteppet med Finlands posisjon i 1939-1940 speiles mot landsmannen Markus som er på norsk jord under tysk okkupasjon når noe i ham trekker følelsene til fornyet kamp for moderlandet, selv om vil innebære å spille på lag med nåtidens fiende. Gjennom Markus’ kvaler brytes det grunnleggende og konkrete dilemmaet i filmen ned til et valg om å prioritere fedreland eller familie. Han kan ikke få begge deler, og han lar følelsene styre retningen. For Ann Mari står dilemmaet klassisk nok mellom to menn: den finske soldaten som er far til hennes barn, eller den sympatiske tyske offiseren som redder henne ut av en livskrise.

Etter hvert glir filmens ene historie over i to løp hver for seg, som etter hvert skal føres sammen på nytt til et klimaks. Det er mye som foregår over en spilletid på bare litt over 90 minutter. Men i andre halvdel finner den likevel en konsentrert kraft i en historiefortelling med klare paralleller til Faneflukt i fokuseringen på et forhold mellom norsk kvinne under okkupasjonen som innleder en relasjon til en tysk offiser, og hvor det i begge tilfeller blir et mål om å komme seg fra krigens herjinger til nøytralistetens Sverige. Ann Mari i Krigerens hjerte er imidlertid langt mer aktiv og handlingsorientert enn den yngre kvinnen i Faneflukt.

Krigerens hjerte oppleves også ulik den typiske (norske) krigsfilm, fordi den ikke portretterer kjente krigshelter – ei heller er den basert på virkelige personer (selv om den går langt i å skape en slik illusjon). Det er snarere et tilfelle av å skildre tunge dilemmaer i kontekst av krig, hvor de involverte personene er konstruert til å fylle funksjoner, men også skissert med en penn som søker mot realisme. Og resultatet skaper en nesten mer følbar realisme enn den som finnes i andre historier som er basert på den faktiske virkeligheten, fordi de virkelige historiene som typisk fortelles på film jo ofte kan ha en litt uvirkelig dimensjon ved seg.

Leidulf Risan makter å skape et troverdig miljø og et gripende portrett av mennesker i krig – og får oss til å kjenne at det fortsatt banker i krigerens hjerte.