«The Fugitive» (1993) – tidløs katt-og-mus-klassiker

90-årene var som kjent en storhetstid for amerikanske thrillere, og «The Fugitive» slo seg umiddelbart frem blant de absolutt beste. Har den ikke i ettertid også befestet sin posisjon som kanskje den mest tidløse?

Etter Alfred Hitchcock-klingende noter, bygger regissør Andrew Davis nemlig ikke bare opp et plott løsrevet fra all tid med historien om den uskyldige mannen på flukt som samtidig må bevise sin uskyld. Det er i tillegg en klassisk, visuell historiefortelling bakt inn i en alltid spenningssøkende katt-og-mus-lek av den typen det er vanskelig å se for seg noen gang ikke skal kunne fungere etter intensjonen. «The Fugitive» er ikke bundet til noen spesifikk tidsepoke, men skaper universell og allmenngyldig verdi ved å dyrke de klassiske elementene i karakterer og historiefortelling. Filmen viser for eksempel minimalt av datidens teknologi som aktiv del av handlingen, og den bruker enda mindre datidens teknologiske standarder til å fargelegge filmen på et stilistisk plan.

«The Fugitive» baserer seg på en tv-serie fra 1960-tallet, og den setter opp et nokså tradisjonelt spenningsplott med et drap som bakteppe. Spørsmålet er imidlertid ikke hvem som er drapsmannen, men om han som er feilaktig dømt ender med å få rettferdighet til slutt. Helt konkret handler det om kirurgen Richard Kimble (Harrison Ford) som arresteres for drapet på egen kone, og som ikke blir trodd når han hevder at den reelle drapsmannen er en enarmet mann med armprotese som han måtte slåss med på åstedet. Kimble festes isteden til et økonomisk motiv for drapet, samtidig som den avdøde konas siste ord i en telefonsamtale med politiet blir feiltolket til å peke mot ektefellen som drapsmannen. Under transporten til fengselet, har imidlertid noen av Kimbles medfanger planlagt et fluktforsøk. Det ender i en fatal ulykke med et motgående godstog, og i alt kaoset oppstår en mulighet for Kimble å rømme. Som en dødsdømt fange uten sjanse til å renvaske seg, har han ingenting å tape. Ute i det fri må han både holde seg i skjul for det føderale politiets storstilte jakt på ham, ledet av den utrettelige U.S. Marshal Samuel Gerard (Tommy Lee Jones), og parallelt finne ut av sannheten som vil bevise hans uskyld.

«The Fugitive» ble ved lansering en massiv suksess etter flere parametre. Samme år var det kun fenomenet «Jurassic Park» samt den familievennlige storsuksessen «Mrs. Doubtfire» som var mer innbringende på verdensbasis. «The Fugitive» gjorde seg også gjeldende i prisutdelingene med blant annet hele sju Oscar-nominasjoner, inkludert for beste film. Tommy Lee Jones vant Oscar for beste mannlige birolle. Med andre ord står filmens sterke posisjon i den første halvdelen av 90-årene som et udiskutabelt faktum.

Men la oss grave litt under overflaten av populariteten. Koblingen til den populære tv-serien fra 1960-årene var trolig et viktig agn på kroken som dro inn nysgjerrige publikummere på 40 år eller mer til kinomørket. Videre var naturligvis Harrison Fords navn og ansikt på filmplakaten av stor betydning. I etterkant av «Indiana Jones and the Last Crusade» (som kom i 1989), hadde Ford på starten av 90-tallet demonstrert sin fortsatt aktuelle popularitet og kvalitet som fortjent ga kinopublikum tillit til ham som hovedperson i hollywoodske thrillere i passelig stort format, som blant annet «Presumed Innocent» (1990) og «Patriot Games» (1992). Med «The Fugitive» skulle han flytte lista enda et hakk opp. Det er også en av Fords aller beste rolletolkninger – hele tiden som et intenst portrett av en mann i krise, men samtidig nyansert og troverdig (innenfor filmens sjanger-ramme). Det er en rolle som forener intellektuell kapasitet med emosjonell dybde, sårbarhet og praktisk handlingsdyktighet med hint av en actionstjerne bak kirurgyrket. Det er vanskelig å se at noen andre enn nettopp Ford kunne tilbydd den pakken som materialet trenger – og fortjener.

Realismen og det intense blikket i Fords bidrag får dessuten gjenklang i Michael Chapmans fotografi. Vi snakker om fotografen bak «Taxi Driver» og «Raging Bull», som tyr til klassiske kvaliteter og lav stiliseringsgrad i innrammingen av spenningsplottet. Chapman trekker aldri fokuset vekk fra hva som driver filmen fremover – den rene historiefortellingen. Det vil si den doble jakten der byttet for etterforskerne er dr. Kimble, mens sistnevnte må jakte sannheten for å bevise egen uskyld. Både i foto og klipp blir det synliggjort at alle valg handler om å forsterke de grunnleggende thrillerelementene. Men også å finne veier og løfte opp minneverdige enkeltsekvenser der potensialet i manuset innbyr til det. Som i den dramatiske jakten i rørsystemet som kulminerer med det ikoniske hoppet ned fossen. Alt ved «The Fugitive» virker funksjonelt for å gi en spenningsskapende rytme. Det er en herlig balanse og pacing mellom rolige og intense sekvenser, hvor det i parallellklipping veksles effektivt mellom dr. Kimbles flukt og Marshal Gerards etterforskning. Klippingen sørger for høyt tempo, men samtidig god oversikt i de mest intense actionøyeblikkene. Det kan aldri tas for gitt.

Om jeg skal tillate meg å være litt kritisk til det jeg fortsatt oppfatter som en av de beste av sitt slag på 90-tallet (og dermed gjennom tidene), kan opprullingen og avsløringen av det konspiratoriske de siste 15-20 minuttene fremstå litt mindre fantastisk enn det som fører frem til det. Intensiteten, som er filmens ypperste kvalitet, forsvinner litt ut av ligningen når avslutningen rulles opp lagvis. Kunne det hele vært avsluttet tettere i dynamikken mellom Harrison Ford og Tommy Lee Jones? Det er nettopp den stramme jaktfortellingen som er trumfkortet i «The Fugitive», og den unødig kompliserende (og samtidig overforklarende) avsløringen som kommer i etterkant av det virkelige klimakset blir bare delvis vellykket. Det rokker imidlertid ikke med det klare hovedinntrykket: «The Fugitive» er en mesterlig formidlet katt-og-mus-lek av et skolebokeksempel på en velformulert spenningsfilm som står igjen av moderne tids beste Hitchcock-aktige thrillere. Tidløst.